Det første de mektige kommer på, er å tvinge de maktesløse til handling

Den norske offentligheten deler seg i synet på den franske protestbevegelsen som har fått navnet «de gule vestene». Er de voldelige opportunister som ødelegger for en flott president, eller småfolk som uttrykker legitim bekymring når nye utgifter blir plusset på allerede skrinne budsjetter? Aftenposten tar på lederplass til orde for at president Emmanuel Macrons reformer er noe Frankrike sårt trenger: «Skattenivået er blant de høyeste i verden, ledigheten har ikke vært under syv prosent siden 1983, og den økonomiske veksten er laber.» I Morgenbladet istemmer kommentator Tove Gravdal: Frankrikes velferdsstat er ikke bærekraftig, og statsunderskuddet for stort.

De siste ukene, mens jeg har fulgt med på aksjonene fra de gule vestene i Frankrike, har jeg tenkt på folk jeg har kjent. Jeg har tenkt på ekteparet fra forstaden som var midt i 50-årene da de dro på sin første utenlandstur. Jeg har tenkt på jenta fra småbyen som hadde en mor som jobbet i klesbutikk og som drømte om å reise til England som au pair. Og jeg har tenkt på tenåringene fra den lille landsbyen som dro på søndagsutflukt til McDonald’s på mopedene sine, og hvis politiske engasjement strakte seg til å henge opp plakater av Jean-Marie Le Pen på gutterommene. Folk med vanlige liv, uten overflod, uten nød, og med et handlingsrom for livet som ikke var fraværende, men heller ikke ubegrenset.

«Dere må aldri undervurdere den menneskelige faktoren i historien,» sa foreleseren min på UiA. Han sikta til betydningen av irrasjonelle følelser som ære og hat. Som eksempel brukte han den bysantinske keiseren Basil II som, i strid med all sedvane, stakk ut øynene på 14.000 krigsfanger i 1014. Foreleserens forklaring var at «kanskje det var fordi kona hans ikke ville ha sex med ham den natta.»

Svermeri

Den menneskelige faktoren