Stille natt

Stille natt

Mirakelet i stallen: Det er 200 år siden «Glade jul» ble framført for første gang.

Stor julesang: Men å tolke «stille» til «glade» er å trekke bena vekk fra mystikken og løfte den karismatiske hallelujafaktoren.

200 år med «Glade jul»

STILLE NACHT-KAPELLET: I Oberndorf. FOTO: GAKURO/WIKIMEDIA COMMONS

De noe uheldige norske gjendiktningene til tross: I vårt viktigste musikalske symbol på jula er mystikken og intimiteten i stallen det sentrale.

Det hadde egentlig vært det mest naturlige i verden om det fantes en myte rundt tilblivelsen av «Glade jul», som at Pater Josef Mohr i den østerrikske kulden hadde sett et skittent barn, kledd i istykkerrevne tøyfiller og med brødskalk i hånda. Kanskje pateren gråt av tanken på verdens urettferdigheter, og kontemplasjonen ble til bønn, der en engel en gang langt ut i småtimene åpenbarte seg for ham. Kanskje engelen ga ham et kall; å skrive et dikt om Fredsfyrsten som ble født i Betlehem. Men en slik historie finnes ikke, og Mohrs navn ble raskt glemt. Det var ikke før i 1995 at et gjenfunnet manuskript stadfestet Mohr som tekstforfatteren av «Stille Nacht».

Teksten var allerede to år gammel da Mohr i 1818 oppsøkte skolelæreren og organisten Franz Xaver Gruber og ba ham komponere en melodi til den. Orgelet i Oberndorf utenfor Salzburg gikk akkurat da gjennom omfattende renovasjon, og derfor ble sangen komponert med gitarakkompagnement. I midnattsmessen på julaften spilte Mohr gitar og sang tenorstemmen, Gruber sang basstemmen, mens koret gjentok de to siste linjene av hvert vers. Orgelbyggeren Karl Mauracher ble så fascinert av melodien at han tok den med hjem til Zillertal. Der delte han det han hadde hørt med to familier omreisende i folkesanger. Fra det tidspunktet varte det ikke lenge før keisere og fyrster hadde hørt den, og sangen er i dag et av de viktigste musikalske symbolene på jul. Den er en farsott som spilles i heiser, Hollywood og katedraler.

Egentlig tenker jeg at det knapt finnes den komposisjon i verden hvis genialitet samsvarer med den oppmerksomheten «Glade jul» har fått. Men nettopp denne populære sangen har noen unike kvaliteter, først og fremst teksten. Vel å merke hadde den neppe fått en like stor utbredelse om det tekstlige forelegget var B.S. Ingemanns danske forvrengning av teksten fra 1850, eller den nynorske gjendiktningen som Bernt Støylen presterte i 1905. Å gjendikte «Stille Nacht» til «Glade jul/jol» er mildest talt uheldig.

Natten er mystikken. Den gjemmer, men samtidig åpenbarer den også det som er så subtilt at det ikke kan manifesteres i dagslyset. Mohr løfter sløret for det gjemte. Han setter oss i tiden der Frelseren nettopp er blitt født og raskt har funnet himmelsk ro i sin mors favn. Selv om vi har å gjøre med fødselen i Betlehem, tenker jeg at Mohrs sanselige poesi gjør at vi like gjerne kan kjenne en duft av vinterlandskapet. Mens vi lytter til sangen kan vi kanskje få illusjonen av fred og at konflikter ikke bare er glemt, men at de kanskje aldri har eksistert.

«Natten er mystikken. Den gjemmer, men samtidig åpenbarer den også det som er så subtilt at det ikke kan manifesteres i dagslyset.»

Å tolke «stille» til «glade» er å trekke bena vekk fra mystikken og løfte den karismatiske hallelujafaktoren noen hakk for langt. Begge gjendikterne ser også bort fra intimiteten i stallen. I stedet trekker de inn engler som hos Ingemann «daler ned» og hos Støylen «kjem frå Guds kongestol». Det er altfor mye aktivitet og høytidelighet i teksten, og de to blander også inn både paradiset og grønne farger, og dermed tegner de bilder på netthinnen som ikke lar seg forene med forundringen over at mysteriet ble legemliggjort en stille natt i Betlehem. Teksten frammaner dessuten ikke bare dagslys, men paradisets lys, noe som er altfor grelt sammenliknet med Mohrs skjøre stemninger.

I 1991 oversatte Erik Hillestad sangen her hjemme, og han tar den stille natten på alvor gjennom å fortelle at «Alt har søvn og mørke tatt». Det er bare «de hellige to» som er på sangens scene, altså Maria og Josef som varsomt vugger barnet til ro. Det var likevel ikke før i 2013 at den kom inn i Norsk Salmebok. La oss håpe at den så raskt som mulig kan fortrenge de gamle og uheldige oversettelsene.

Når jeg først snakker om tekst og oversettelser må jeg peke på at den engelske oversettelsen av John F. Young faktisk har en koherens og rytme som Mohrs opprinnelige tekst mangler. Hos Mohr henger verselinjer 2-3 samt 4-6 sammen i setninger. Dette gir en uregelmessighet (1+2+3 verselinjer) som ikke helt passer til melodien. Rytmen hos Young kan grupperes 1-2 og 3-6 (2+(2+2)), hvilket ikke bare gir balanse til finjusterte språkører, men som også klinger enda bedre med melodien enn hva Mohrs original gjør.

    GLADE JUL/ STILLE NACHT:

  • Julesang skrevet av Josef Mohr og Franz Xaver Gruber, og framført for aller første gang i kirken i Oberndorf, Østerrike, natt til 25. desember 1818.
  • Har siden blitt en av de aller mest kjente julesangene, i Norge under tittelen «Glade jul». I salmeboka er Erik Hillestads gjendiktning med tittelen «Stille natt, hellige natt» inntatt.
  • Bing Crosbys innspilling av «Silent Night» er den tredje mest solgte singelplaten gjennom tidene, og komposisjonen ble i 2011 tatt opp på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.

Så er det jo selve melodien, og har den ikke den samme tekstlige roen over seg som jeg har beskrevet i poesien? Personlig assosierer jeg den gjerne med lyden av kirkeklokker eller et klokkespill, noe som gir den et høytidelig preg. Klokkenes direkthet må imidlertid være dempet av snøen i vinterlandskapet, slik at melodien får runde kanter, som om det hele er sett gjennom filteret til en fotograf med talent for variasjoner av hvite og blå nattefarger. Det som derimot ikke er en personlig assosiasjon, er melodiens pastorale karakter.

Det er neppe tilfeldig at den er skrevet i 6/8-takt, som er det pastorales taktart foran alle andre. Händel bruker taktarten flere steder i sin Messias, både som ren instrumentalmusikk for å tegne gjeterne i Betlehem, men også i enkelte sanger som handler om hyrder og flokken. Bach bruker en pastorale som åpning til den andre av kantatene i Juleoratoriet, og vi gjenfinner pastoraler hos en lang rekke komponister i julemusikk. Det er dessuten noe gyngende over taktarten som kan passe bra til hvordan Maria vugger Jesus fram og tilbake. Dette kunne ikke skje i tre-takt. 6/8-takt kan underdeles i 3+3, og det gir muligheten til å vugge både fram og tilbake. De tre første tonene (sti-i-le) i «Stille natt» vugger den ene veien (1-3 av de 6 taktslagene). Neste note (natt) vugger tilbake gjennom å være lengre og ved å gi musikken hvile, noe som understrekes av at melodien går ned på denne tonen (4-6 av taktslagene).

Sangen balanserer også det enkle og det komplekse. Hadde vi ikke hørt sangen før, noe som jeg vil påstå er en umulighet i vår kultur, ville vi likevel umiddelbart gjenkjent de harmoniske vendingene. Den enkleste harmoniseringen inneholder kun de tre akkordene som det meste av vestlig kommersiell musikk bygger på. Gruber lar også melodiens høyeste tone bli understreket av den mest spenningsfylte akkorden. Samtidig har sangen noe litt komplekst over seg i melodien, og det sørger for at vi ikke nødvendigvis går lei av sangen umiddelbart. Melodien er faktisk ganske vanskelig å synge. Synger du uten akkompagnement må du sette de første intervallene med ren perfeksjon for å etablere tonearten, og deretter venter flere intervalliske sprang i melodien.

Gruber skrev seg inn i historiebøkene med denne ene sangen. Men jeg synes nesten det er litt leit at sangen har oppnådd en slik popularitet. Den har gode kvaliteter, men disse reduseres lett til et symbolsk utsagn der vi glemmer selve musikkens budskap. Om du for eksempel prøver å forestille deg en julefilm satt i et vinterlig New York, vil en happy end fort være ledsaget av snøfall og tonene av «Silent Night». I virkelighetens førjulsstress dukker melodien opp idet du går inn i et varehus, som en påminnelse om å late som om du puster rolig – og om du bare kjøper flere presanger, vil du kanskje bli lykkeligere sammen med familien din denne jula. Mens du i Oberndorf og rundt Salzburg tilbys flere varianter av «Silent Night Tour», og det er mulig å kjøpe hele reisepakker med sangen i sentrum.

På den annen side er det muligens ikke så dumt at vi har symboler for jula. Du kjenner kanskje til den der julenatten i Flandern, i 1914, på Vestfronten der intet nytt var å rapportere annet enn at soldater pustet inn sennepsgass, fikk kolera, døde og mistet armer og ben og fikk fullstendig ødelagte følelsesliv. Natten er senere gjenfortalt i den franske filmen «Joyeux Nöel» (2005), i Stanley Weintraubs bok «Silent Night: The Remarkable Christmas Truce of 1914» (2001) og i musikkvideoen til Paul McCartneys «Pipes of Peace» (1983). Soldatene la ned våpnene, gikk hverandre i møte og håndhilste – og visstnok fungerte en viss julesang som metaforisk bro mellom nasjonene denne julekvelden.

All denne bruken av Mohrs tekst og Grubers melodi smelter langsomt sammen til betydningen «Stille natt» har i dag. Selv om det er noe lite, enkelt og ukomplisert ved sangen, må det jo også være noe stort ved den som gjør at den kan romme så mye. Om jeg kunne gi sangen én julegave, ville det vært at vi alle prøver å ta den på alvor igjen. Du kan ikke fri deg fra de implisitte minnene du har av sangen, altså fra alt det som sitter i kroppen og følelseslivet, men du kan prøve å lytte på ny til mysteriet, til nattens sus, søvn og mørke, og la mirakelet vibrere som et stille ekko i hjertet. Kanskje du kan gjøre det allerede i kveld, når «Stille natt» runder 200-årsstreken?

1818: Jo­sef Mohrs tys­ke ver­sjon

Stille Nacht, heilige Nacht,

Alles schläft; einsam wacht

Nur das traute hochheilige Paar.

Holder Knabe im lockigen Haar,

Schlaf in himmlischer Ruh!

Schlaf in himmlischer Ruh!

Stille Nacht, heilige Nacht,

Hirten erst kundgemacht

Durch der Engel Halleluja,

Tönt es laut von fern und nah:

Christ, der Retter ist da!

Christ, der Retter ist da!

Stille Nacht, heilige Nacht,

Gottes Sohn, o wie lacht

Lieb’ aus deinem göttlichen Mund,

Da uns schlägt die rettende Stund’.

Christ, in deiner Geburt!

Christ, in deiner Geburt!

1859: John F. Youngs engelske versjon

Silent night, holy night,

All is calm, all is bright

Round yon virgin mother and child.

Holy infant, so tender and mild,

Sleep in heavenly peace,

Sleep in heavenly peace.

Silent night, holy night,

Shepherds quake at the sight;

Glories stream from heaven afar,

Heavenly hosts sing Alleluia!

Christ the Savior is born,

Christ the Savior is born!

Silent night, holy night,

Son of God, love’s pure light;

Radiant beams from thy holy face

With the dawn of redeeming grace,

Jesus, Lord, at thy birth,

Jesus, Lord, at thy birth.

1905: Bernt Støylens nynorske versjon

Glade jol, heilage jol!

Englar kjem frå Guds kongestol.

Blomar ber dei til paradis,

Fint og fagert dei syng Guds pris.

Løynleg ikring oss dei gjeng.

Jolebod, gledeleg bod

Tonar til oss med himmelljod,

Song av englar som hyrdingar såg

Den gong Jesus i krubba låg.

Songen av englar er sæl.

Fred på jord, frygd på jord!

Jesusbarnet det er vår bror.

Englar syng um hans herlegdom.

Han hev reidt oss i himmelen rom.

Songen av englar er sæl.

Sæle fred, himmelsk fred

Jolekvelden til jord kom ned.

Englar syng um den fred dei såg,

Syng om han som i krubba låg.

Gled deg, kvar sjel han hev frelst!

1991: Erik Hillestads gjendiktning

Stille natt, hellige natt

Alt har søvn og mørke tatt

Trofast våker de hellige to

Varsomt vugger de barnet til ro

Jorden tar himlen i favn

Jorden tar himlen i favn

Stille natt, hellige natt

Barnet er vår største skatt

Hyrder vekkes av gåtefull klang

Natten fylles av englenes sang:

Kristus vår frelser er født

Kristus vår frelser er født

Stille natt, hellige natt

Aldri ble vår jord forlatt

Himlen smiler fra barnets munn

Kommer nær i en frelsende stund

Vier Guds fremtid til vår

Vier Guds fremtid til vår

Dirigentens løft: Sjeldent nordisk forsøk på å temme symfoni-sjangeren.

Svensk symfonisk kunst

STORHETER: Svenske Wilhelm Stenhammar og finske Jean Sibelius utenfor Konserthuset på Heden i Göteborg – enten i 1911, 1915 eller 1923 (?).FOTO: GOS/Wikimedia Commons
Stenhammar

Stenhammar

«Symphony No. 2, Serenade»

Gothenburg Symphony, Herbert Blomstedt (dir.)

Du kan bla til neste sideBla med piltastene