Der flest køyrer bil, er motstanden mot bompengar størst

Bilistane må ta rekninga

Kvifor er haldninga til dei nye byvekstavtalene så ulike?

Som flyktning fra Balkan vet jeg hva etnonasjonalisme kan føre til. Men nasjonale følelser trenger ikke være ekskluderende, skriver Sylo Taraku.

Den gode nasjonalismen

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Da jeg vokste opp i det tidligere Jugoslavia, feiret vi hvert år Titos fødselsdag på samme måte som vi feirer 17. mai i Norge. Det var ikke grunnloven, men dyrkelsen av Tito som leder og krigshelt som var limet som skulle holde nasjonen samlet.

Kommunistene var alltid ytterst politisk korrekte i sin omtale av de ulike etniske gruppene i landet. Nasjonalistiske ytringer kunne bli straffet med fengsel. Da kommunismen falt, kom alt det som hadde vært tabu plutselig og brutalt opp til overflaten. Nasjonalismen – og populister som Slobodan Milosevic – rev landet i biter.

Kommunistene respekterte ikke ytringsfriheten, nasjonalistene respekterte ikke mangfoldet. Den nasjonalistiske feberen med hatretorikk og propaganda skapte og forsterket skillelinjene mellom folkegruppene. Akkurat slik Tito og kommunistene hadde fryktet og advart mot. Jugoslavia kollapset, og den brutale krigen som fulgte drev millioner på flukt gjennom hele 1990-tallet.

Jeg endte opp i Norge. Det var som å komme til en annen planet. Ikke engang politiet gikk med våpen. Kontrasten til Kosovo kunne ikke vært større. Der var «check-points» mer utbredte enn norske bomstasjoner. Jeg flyktet fra et land hvor det pågikk etnisk rensing til et land som tok imot innvandrere fra alle verdens hjørner og ga dem de samme rettigheter som sine egne innbyggere.

Men det var én ting jeg stusset på. Hvordan kan et folk som tar imot innvandrere fra fremmede kulturer med åpne armer og dyrker mangfoldet, samtidig være så tydelig stolte av sine nasjonale symboler? Jeg så norske flagg overalt, på verandaer i boligblokker, i båter og til og med på jakker og gensere.

Min første opplevelse av 17. mai kan best beskrives som sjokkartet. Jeg hadde ingen anelse om hva feiringen av grunnlovsdagen innebar, jeg fulgte med som en måpende, men også ganske imponert tilskuer. Året etter deltok jeg med entusiasme, og har gjort det siden – i likhet med hundretusener av andre innvandrere i Norge. Den sterke oppslutningen om 17. mai-feiringen blant innvandrere hadde neppe vært mulig om ikke nordmenn var så inkluderende, selv på den «norskeste» dagen av alle. Det kan fremstå som et paradoks, men er egentlig ikke det.

Når man først skal feire en nasjonaldag, så finnes det ikke noe mer inkluderende enn å feire selve grunnloven. Alle kan identifisere seg med den uavhengig av kulturell bakgrunn. Mennesker som er trygge på seg er selv gjerne mer åpne og tolerante overfor andre.

Nordmenn er ifølge en undersøkelse fra Pew Research blant de stolteste folkene i Europa, samtidig som de også er blant de mest tolerante og inkluderende. Men vi må være oppmerksomme på at denne tryggheten i den norske identiteten kan bli utfordret i møte med et stadig økende etnisk og kulturelt mangfold.

«Selv om mange har røtter fra andre steder, så lever vi i et skjebnefellesskap innenfor nasjonalstaten»

Hva det betyr å være norsk i dag er ikke så lett å si. Debattene om redefinering av nasjonal identitet går høyt i hele Europa. I motsetning til Jugoslavia, som var et etnisk lappeteppe og som ikke overlevde som stat, har europeiske nasjonalstater vært basert på en dominerende etnonasjonal gruppe. Slik Harvard-forskeren Yascha Mounk har påpekt, har de liberale demokratiene i Europa blitt utviklet i en historisk periode med ganske homogene befolkninger.

Forsøkene på å utvikle en ny multikulturell identitet de siste tiårene har ikke vært særlig vellykket. Vi har lært at multikulturalismen bidrar til å forsterke forskjeller og gruppeidentitet, og svekke evnen til å integrere grupper i fellesskapet. Etter hvert er den forkastet av både høyresiden og venstresiden.

Samtidig ser vi en ny nasjonalistisk mobilisering på grunnplanet mot globalisering, og ikke minst innvandring.

Selv om globaliseringen har bidratt til å redusere ekstrem fattigdom globalt, har den skapt økende ulikhet i Vesten. Industriarbeidsplasser har blitt flyttet til land med lavere kostnader og færre reguleringer. Populister på både venstre- og høyresiden mener svaret er mer økonomisk nasjonalisme. De reagerer også mot overnasjonale institusjoner som legger begrensninger på nasjonal suverenitet og lokaldemokratiet. Det som skiller høyre- og venstresidens populister er innvandring. Innvandringsmotstand er helt sentralt i høyrepopulismen. Det er en utbredt oppfatning at innvandringen fra særlig muslimske land er en trussel mot vestlig sivilisasjon. Retorikken fra den kanten skaper engstelse blant minoriteter.

Hvordan kan vi skape samhold i et klima der folk i både minoritet og majoritet føler seg truet og fremmedgjorte? Skal vi gjøre som i Jugoslavia og feire mangfoldet, og legge lokk på det uønskede; det nasjonale?

Problemet med ensidig feiring av mangfoldet er at det kan bekrefte en underliggende følelse av et fellesskap som forvitrer. I stedet bør vi dyrke samhold og fokusere på det vi har – og bør ha – til felles, fremfor å fokusere på forskjeller. I dette ligger også en inkluderende holdning overfor minoriteter som inviteres inn i en felles nasjonal identitet.

Na­sjo­na­lis­me og multi­kul­tur:

  • I Europa blir debatten om nasjonal identitet stadig mer aktuell, særlig i møte med innvandring og globalisering.
  • I denne teksten sammenholder Sylo Taraku, rådgiver i Tankesmien Agenda, nasjonalismen i Jugoslavia og den norske 17. mai-feiringen, og argumenterer for en positivt ladet nasjonalisme.
  • Teksten er basert på et innlegg Taraku holder i dag under et arrangement om nasjonen og nasjonalismen på Litteraturhuset i Oslo, i regi av tankesmien Skaperkraft.

Som flyktning fra identitetskonflikter på Balkan har jeg lenge hatt sterk aversjon mot nasjonal patriotisme, men nasjonalstaten står fremdeles sterkt, og det er gode grunner til det. Til syvende og sist er det nasjonalstaten som forsvarer oss og som sikrer oss grunnleggende rettigheter. Velferdsstaten er ikke mulig uten nasjonalstaten.

Men en nasjonalstat er mye mer enn et forsikringsselskap. Nasjonal stolthet og kjærlighet til fedrelandet handler også om en subjektiv følelse av tilhørighet. De fleste av oss vil i en gitt situasjon være villige til å ofre livet om nødvendig for å forsvare landet. Det er en grunnleggende del av samfunnskontrakten i nasjonalstaten. Vi feirer våre nasjonalhelter, enten de har gjort en innsats for Norge i krig eller utmerker seg i idrett, forskning, kunst, eller i polekspedisjoner. Og vi fordømmer forrædere.

Selv en erklært globalist som Frankrikes president Emmanuel Macron erkjenner nasjonens betydning, men er opptatt av å gjøre et klart skille mellom nasjonalisme og patriotisme. I sin tale under hundreårsmarkeringen av slutten på første verdenskrig sa han at «nasjonalisme er forræderi mot patriotisme.»

Selv mener jeg det er mest hensiktsmessig å skille mellom etnonasjonalisme og liberal nasjonalisme. Etnonasjonalismen som vektlegger identitet utelukkende basert på etnisk opphav, vil per definisjon være ekskluderende. Det er umulig for meg å bli etnisk norsk, men jeg kan ha en sterk norsk identitet dersom den norske identiteten er nasjonal og inkluderer også minoriteter.

I boken «White Shift» skriver den kanadiske statsviteren Eric Kaufmann at etnonasjonalisme bør kunne sameksistere med kosmopolitisme. Han mener at vi må åpne for at også de etnisk hvite må kunne formulere sine interesser og snakke om sin skjebne i multietniske vestlige samfunn. Samtidig som kosmopolitter vil feire mangfold, må det også være mulig for den nasjonalkonservative hvite befolkningen å dyrke sin identitet. Vi må lære å leve med forskjeller: «Forsøk på å gjen-opplære konservative og de som søker orden til å bli kosmopolitiske, vil bare skape motstand», skriver han [red.overs.].

Jeg mener forskjellene mellom oss blir bedre ivaretatt gjennom en inkluderende liberal-nasjonalisme. Men Kaufmann har ellers et poeng: det er potensielt farlig å undertrykke nasjonale følelser. Man risikerer, som i Jugoslavia, å overlate det til ekstreme nasjonalister å forsvare retten til å dyrke sin nasjonale identitet.

I Norge har vi funnet en god balanse med 17. mai-nasjonalismen. Selv om mange av oss har røtter fra andre steder, så lever vi i et skjebnefellesskap innenfor rammen av nasjonalstaten. Hvis det går dårlig med Norge, så vil det ha negativ effekt både for etniske nordmenn og oss som er blitt norske – og for våre etterkommere, uansett bakgrunn.

Vi må bare fortsette å krangle om hvor mye overnasjonalitet og hvor mye innvandring vi skal ha, og hvor mye vi må ofre for verden, men en ting er sikkert: Norge er ikke en øy i verden og vi trenger internasjonalt samarbeid for å løse felles utfordringer. Behovet for samarbeid blir stadig større.

Det vil være en utfordring å bevare velferdsstaten, tilliten til institusjonene og det nasjonale fellesskapet i en tid med et økende etnisk og kulturelt mangfold, men det er ikke umulig. Det hviler først og fremst på den enkeltes personlige ansvar om å tilslutte seg fellesskapet. Feiringen av grunnlovsdagen i rødt, hvitt og blått minner oss om det, om samholdet vi har og samholdet vi må ta vare på. Til Dovre faller.

«Han har freidig og hvitlugget panne, og en lue i rødt har han fått. Med en lyseblå tiltro til landet står vår ungdom i rødt, hvitt og blått» [...] Kall det gjerne brunbeising, men jeg kan ikke annet enn å tenke i de kontintentale 30-tallsbaner.

— Markus Slettholm i Morgenbladet 11. mai om 17. mai-estetikken
Du kan bla til neste sideBla med piltastene