Overhørt

Overhørt

Kva er Kjetil Rolness?

— Andreas Hompland i Magasinet Plot

Unni Lindell «tar en Stoltenberg» – har fått 20 istedenfor 15 prosent royalty for biografisk bok:

Hun får ekstra royalty

GULLKANTET AVTALE: Unni Lindell har fått skjønnlitterær royalty for en bok Aschehoug har kategorisert som sakprosa. Selv mener hun den er «på vippen». FOTO: ODIN JÆGER

Unni Lindell fikk romanroyalty da hun ga ut sakprosabok hos Aschehoug. Forlaget avviser at forfatteren har fått en spesialavtale.

– Ingen kommentar, svarer en ordknapp Unni Lindell da Klassekampen spør hvilken royaltysats hun har fått for boka «Knut – Nobody’s baby», som kom ut i slutten av 2017.

Den bestselgende forfatteren vil ikke røpe om hun har signert en kontrakt med bedre vilkår enn det som står på kontraktspapirene til mange andre forfattere.

Men hun sier:

– Jeg er ikke med i noen forfatterforening, så jeg kan i utgangspunktet forhandle meg fram til egne avtaler.

I forfatterens forlag, Aschehoug, er man derimot ikke like hemmelighetsfulle. Avtroppende forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs kan fortelle at Lindell har fått 20 prosent royalty for innbundet bok og 10 prosent for heftet, i henhold til normalavtalene for skjønnlitteratur.

Det er bare én feil: Lindells bok er kategorisert som sakprosa og skulle dermed utløst en lavere royaltysats.

For å finne «Knut – Nobody’s baby» på Aschehougs nettsider må man klikke på «dokumentar, historie og biografi».

Også i Bokdatabasen, som er katalogen over alle bokutgivelser i Norge, har Aschehoug registrert utgivelsen som «faglitteratur» og «biografi».

Bryter med prinsippene

En sakprosa-utgivelse skulle i henhold til normalkontrakten gitt Lindell 15 prosent royalty.

«Du får spørre Aschehoug om ikke forlagets andre sakprosaforfatter skriver litterært»

— IVO DE FIGUEIREDO, FORFATTER PÅ ASCHEHOUG

Aschehoug oppgir ikke hvor mye førsteutgaven av boka har solgt, men ved et salg på 10.000 eksemplarer vil «spesialavtalen» bety at Lindell får drøyt 160.000 kroner ekstra inn på kontoen sin.

At forfatteren får utbetalt 20 prosent royalty, skyldes ifølge Kari J. Spjeldnæs at «Unni Lindell er en skjønnlitterær forfatter» og at den nevnte boka er en «litterær fortelling».

«Dette er ingen spesialavtale», skriver Spjeldnæs i en e-post og legger til at «kategorisering for markedet ikke nødvendigvis er det samme som litterær sjangervurdering».

Sakprosaforfatter Ivo de Figueiredo, som også gir ut sakprosa hos Aschehoug, er ikke imponert over forlagets uttalelse.

– Hvis dette er forlagets forklaring, oser det av nødargumentasjon, sier han på telefon fra Tyskland, og legger til at han selv skriver så litterært han bare makter.

Den kritikerroste forfatteren, som selv har royalty i henhold til normalavtalen for sakprosa, mener det er svært uheldig om Aschehoug gir enkelte bestselgende forfattere bedre betingelser.

– Det bryter i så fall fullstendig med prinsippene forlagene selv hevder de sverger til, sier han.

De Figueiredo mener det ikke stemmer med normal praksis at forlagene kategoriserer en bok som sakprosa, for så å vurdere om den er «litterær» nok til å få skjønnlitterær royalty.

– Hvis Aschehoug mener det er slik, så får du spørre dem om ikke forlagets andre sakprosaforfattere skriver litterært, oppfordrer han.

Bry­ter nor­mal­av­ta­le:

  • I 2016 skrev Dagens Næringsliv at Jens Stoltenberg hadde forhandlet fram en høyere royalty for selvbiografien «Min historie» (Gyldendal).
  • Jan Terje Helmli i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) uttalte til avisa at han på sine 19 år i foreningen ikke hadde sett liknende eksempler.
  • I dag kan Klassekampen avsløre at Unni Lindell fikk utbetalt skjønnlitterær royalty for sakprosaboka «Knut – Nobody’s baby», som ble utgitt av Aschehoug i 2017.

Forlaget vil ikke begrunne

Da Ivo de Figueiredos «En fremmed ved mitt bord» ble anmeldt i Klassekampen i 2016, skrev litteraturkritiker Tom Egil Hverven at boka «er åpenbart skrevet for å prøve ut grensa mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen ‘familiefortelling’ også antyder». På spørsmål om ikke også de Figueiredo burde ha blitt belønnet med høyere royalty, svarer Kari J. Spjeldnæs kort at boka er utgitt som sakprosa. Siden hun er i ferd med å gå av som forlagsdirektør, henviser hun til forlagssjef for skjønnlitteratur Trygve Åslund.

Spjeldnæs forklarer forskjellen på royalty med at Ivo de Figueiredos bok er utgitt som sakprosa, men dét er vel også Lindells bok?

– Det kan være tilfeldig hvordan en bok blir plassert i bokhandel, svarer Åslund.

Men dette handler jo om hva Aschehoug har kategorisert boka som. Har det skjedd en feil?

Jeg synes Spjeldnæs har svart dekkende nok på dette.

Kan du forklare hva som gjør Lindells bok til en «litterær fortelling» i motsetning til de Figueiredos bok?

– Nei, det blir vanskelig for meg å gå inn i en diskusjon om dette.

Hvorfor har dere ikke meldt opp Lindells bok til innkjøpsordningen?

– Fordi det var en vurdering vi gjorde.

Men hva er vurderingen?

«Det blir vanskelig for meg å gå inn i en diskusjon om dette»

— TRYGVE ÅSLUND, FORLAGSSJEF I ASCHEHOUG

– Det ønsker jeg ikke å si noe om.

Ville dere meldt den på som skjønnlitteratur eller sakprosa?

Det er en hypotetisk problemstilling som jeg ikke ønsker å svare på.

Flere har fått det samme

Da Unni Lindell får beskjed om at det kommer en artikkel i Klassekampen om royaltysatsen, trekker hun tilbake påstanden om at hun framforhandler egne avtaler.

«Ha, ha. Det var kanskje litt overdrevet. Jeg liker å yppe litt», skriver hun i en sms og legger til at det ikke er enkelt å forhandle seg fram til noe som helst.

Lindell mener grunnen til at hun har fått en kontrakt med skjønnlitterær royalty, er at «det er mye skjønnlitteratur i den boka». Hun peker blant annet på at den inneholder dikt.

Klassekampen har gått gjennom «Knut – Nobody’s baby». Bakerst i boka er det fem korte dikt av Lindell. Det finnes også henvisninger til noen få dikt hun og andre forfattere har skrevet.

I den 256 sider lange boka skriver Lindell ellers om katten Knut, om oppvekst, livet, forfatterskapet og om litteratur – alt med et tilsynelatende saklig og biografisk preg, noe som understrekes av de dokumentariske fotografiene.

Et utdrag som er talende for det biografiske preget, er dette: «Jeg skulle for alvor bli forfatter nå. Min venn, poeten Henning Kramer Dahl, hadde jammen fått utgitt sin første diktbok i 1983. Vi hadde avtalt at vi skulle bli forfattere flere år tidligere vi to, da vi jobbet som ekstrahjelper i Sandvika bokhandel, som den gangen lå i gamle sentrum. Men jeg fikk barn og lå nå tre år bak ham».

Mener du at det var feil av Aschehoug å utgi boka som sakprosa? Du har selv uttalt til VG at boka er det nærmeste du kommer en selvbiografi.

«Boka er helt klart ‘på vippen’. Det er en roman/sakprosabok», svarer Lindell.

Hun synes det er sympatisk av store forlag å la kontrakten gå i forfatterens favør i slike situasjoner.

«Jeg vet om flere andre som har fått dette», skriver hun.

NOTERT:

Nedgang for bokklubb

FOTO: GORM KALLESTAD, NTB SCANPIX

Omsetningen i De norske Bokklubbene er halvert siden 2012.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene