Komponist og forfatter Eivind Buene nekter å gi fra seg oppmerksomheten til en smarttelefon. Om det gjør ham til en landsbyidiot, får det så være.

Øret mot verden

RO: Eivind Buene prøver å være mer til stede og oppmerksom på omgivelsene. Her er han på Bygdøy i nærheten av der han bor.

Bylydene forsvinner raskt når man tar av fra motorveien og kjører inn på Bygdøy.

Den siste runden av kampen for bevaring av Y-blokka er i gang. Nå ser byantikvarene til historien for inspirasjon.

Reddet i tolvte time

KUNGSTORGET: Aksjonister klarte i November 1976 å stoppe kommunens planer om en underjordisk garasje på Kungstorget i Göteborg sentrum. FOTO: TT NYHETSBYRÅN

Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo rives i oktober, og for dem som ivrer etter bevaring, ser alt håp ut til å være ute. Men historien rommer flere eksempler på bygg som med nød og neppe har unngått bulldoserne.

I slutten av november 1976 fant det sted en merkelig aksjon i Göteborg sentrum. Miljøvernere, politiske aktivister, studenter, forelesere, musikere og skuespillere i Sverige beleiret Kungstorget i protest mot kommunens planer om å bygge et flere etasjer stort garasjeanlegg under den historiske plassen.

Tross politiaksjoner og kulde beleiret aktivistene torget i over en uke. Garasjeplanene hadde blitt vedtatt av de borgerlige partiene i Göteborg, som seinere hadde tapt valget. Siden maktskiftet ikke fant sted før ved nyåret, så det avtroppende byrådet sitt snitt til å sette i gang arbeidet med garasjen. De nye, sosialdemokratiske makthaverne kunne ikke love å stoppe et allerede igangsatt arbeid.

Dermed rykket folket inn. En underskriftskampanje samlet over 100.000 underskrifter mot planene. Under beleiringen leverte torghandlere mat til demonstrantene, mens butikkeiere i nærheten strakk ut telefonledninger slik at nye aktivister kunne ringes opp ved arrestasjoner.

Så nær var oppstarten av gravingen på Kungstorget at gravemaskiner ble rullet fram. En historie sier at den første gravemaskinføreren skal ha slått av tenningen, gått ut av førerhuset og tatt demonstrantenes side.

Etter elleve dager, den 29. november 1976, ble arbeidet stoppet. Den påtroppende ordfører lovet at garasjen ikke skulle bygges. Aksjonen blir i Sverige omtalt som «et eksempel på en demokratisk folkelig forankret aksjon som gjorde en forskjell». Det blir også et eksempel på at bygg, steder og bydeler kan bli reddet i tolvte time.

Kampen for bygningene

Denne uka ble det kjent at Oslo kommune har gitt Statsbygg klarsignal til å rive Y-blokka. Rivingsarbeidet starter etter planen i oktober.

PICASSO-BLOKKA: Den omstridte Y-blokka kan bli revet i oktober. Aksjonister ønsker en siste kamp for bevaring. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN, NTB SCANPIX

Den modernistiske kontorbygningen er formet som en Y når man ser den fra lufta, og ligger nordøst i Regjeringskvartalet. Bygningen fra 1969 er blitt ikonisk blant annet for sine relieffer av Pablo Picasso og Carl Nesjar.

I kjølvannet av det som later til å være en endelig beslutning, brygger det opp til en aller siste kamp for bevaring av Y-blokka:

«Er det noe vi har lært av historien, er det at vi ikke er ferdig før spaden står i jorda», sa Freddy André Øvstegård (SV) til NRK denne uka.

Heller ikke byantikvar Janne Wilberg i Oslo er klar for å gi opp kampen for å bevare bygget hun mener burde vært vernet før terroranslaget 22. juli 2011.

Men hva må egentlig til for å snu rivningsvedtak i siste sekund?

– Hvor skal vi begynne, sier Wilberg når Klassekampen spør henne om eksempler på bygg og bydeler som har blitt reddet idet alt håp så ut til å være ute.

Hun forteller at den såkalte Kirkeristen, den halvsirkel-formede bygningen som omslutter Oslo Domkirke, var besluttet revet to ganger, før den ble endelig vernet rett etter krigen. Bygget var kommunalt og opprinnelig ment å gi blant annet byens slaktere et mer hygienisk utsalgssted for kjøtt og vilt. Det var også en brannstasjon i bygget.

«Historien har vist at det viktigste er at aksjonistene utviser utholdenhet»

— JANNE WILBERG, BYANTIKVAR I OSLO

– Det er helt ufattelig at et bygg som Kirkeristen skulle rives. Dette er et hovedverk innen kommunale byggeprosjekter i Norge. Men igjen så man at tida var gått fra huset. Tunge teglsteinhus passet ikke med den tidas krav til åpne, lyse rom og plasser, sier Wilberg.

Da det siste rivingsvedtaket kom i 1929, førte det til en storm av protester. Daværende direktør for Nasjonalgalleriet Jens Thiis sto i spissen for både underskriftskampanje og en rekke leserinnlegg. Alliansen mot riving inneholdt imidlertid også kransebindersker og andre håndverkere som holdt til i Kirkeristen, domkirkas menighet og en rekke kulturpersonligheter.

Wilberg forteller at også øvre del av Oslos paradegate Karl Johan på 1960- og -70-tallet var truet av tung sanering. Det samme gjaldt bydelen Grünerløkka og trehusbebyggelsen på det som for lokalkjente er kjent som Rodeløkka. Av de mer kuriøse planene som ble stoppet, var motorvei på begge sider av Slottsparken.

– Heldigvis ble den planen liggende død, men bakgrunnen for at de ikke fortsatte handler også her om at det utover 1970-tallet kommer en gryende interesse for å ta vare på ting. Det blir det store motstemme-tiåret og gryende miljøbevissthet.

Trehus og modernisme

I de aller fleste norske byer har man hatt kamper for å bevare trehusbebyggelse.

Kam­pen mot ri­ving:

  • Denne uka ble det klart at rivingen av Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo kan starte allerede i oktober.
  • Kontorbygningen fra 1969 er regnet som et sentralt bygg i modernistisk stil og inneholder verdifull kunst av Pablo Picasso og Carl Nesjar.
  • Byråkrater, politikere og aksjonister mener det fremdeles ikke er for seint å snu i saken og viser til historiske rivningsvedtak som aldri ble gjennomført.
  • Bryggen i Bergen, Gamle Stavanger, Bakklandet i Trondheim, deler av Karl Johans gate og Grünerløkka i Oslo, og bygg og bydeler i en rekke mindre norske byer, har blitt reddet fra rivning.
  • I Göteborg vant aksjonister over kommunen da Kungstorget skulle graves opp for å gi plass til et underjordisk garasjeanlegg i 1976.

På 1970-tallet ble store deler av Gamle Stavanger reddet etter en lengre dragkamp. Det samme ble Rosenkildehuset i Louis-Seize-stil fra 1813. I enda nyere tid har Hermetikkfagskolen blitt reddet etter en lengre intern dragkamp i kommunen i rogalandsbyen.

I Stavanger var det også aksjonisme som reddet byggene. Her ble ikke bare den breie mobiliseringen utslagsgivende, men også engasjementet til enkeltpersoner. Einar Hedén ble kalt «Gamle Stavangers Redningsmann» og ble byens første byantikvar.

– Hedén ble i de store vernekampene pålagt, ikke bare ansvaret for vern, men også et utvidet ansvar for bevisbyrden, ved at han også måtte argumentere for hvordan en bygning kunne bli vernet, forteller dagens byantikvar i Stavanger, Hanne Windsholdt.

I Trondheim ble kampen om bevaring av bydelen Bakklandet, som var truet av et større veiprosjekt, viktig i samme periode. Også her var det beboere som slo seg sammen med andre aktivister for å få den historiske bydelen vernet.

Mette Bye, byantikvar i Trondheim, ser tankevekkende paralleller mellom kampen for trehusbebyggelsen og dagens trussel mot Y-blokka og andre modernistiske bygg.

– De modernistiske bygningene vi snakker om nå, er ofte store bygninger, med beliggenhet utenfor sentrumskjernen. Byggene ligger annerledes plassert enn trehusbebyggelsen, men argumentasjonen er den samme: Byggene har blitt lite funksjonelle.

– Da er det raskt å tenke riving. men for samfunnet er gevinsten ved å i stedet velge rehabilitering og gjenbruk stor, sier Mette Bye.

Også på mindre steder som Mosjøen og Skudeneshavn, har innbyggerne kjempet for å bevare trehusbebyggelse. Og vunnet fram. I Bergen gikk riktignok bergensere like etter krigen i demonstrasjonstog for å rive Bryggen, men også her ble bryggene reddet. Det samme ble trehusene i bydeler som Nordnes og Marken.

«Det er fristende å si at antikvaren har alltid har rett»

— HANNE WINDSHOLT, BYANTIKVAR I STAVANGER

Over kneika

I alle perioder ser man at det er en viss type arkitektur man har lettere for å rive, sier Ola Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen.

Han mener det ofte handler om å hjelpe et bygg «over kneika».

– Bygg fra forskjellige perioder har popularitetskurver. Hvis man klarer å sikre bygget i den ganske begrensede tidsperioden hvor det er truet, så er det få som setter spørsmålstegn ved avgjørelsen i seinere tid, sier Fjeldheim.

Dermed har bygg fra vår nære fortid, som modernistiske bygg, blitt like stemoderlig behandlet i vår tid som det trehusene ble det på 1960- og 70-tallet.

Suksessoppskrifta

I tilfellene der man kjempet for bevaring av trehusbebyggelse, var ofte en del av aksjonismen å ta husene i bruk, pusse dem opp å vise at det gikk fint an å bo i dem. I tilfellet Y-blokka vil innflytting kanskje vise seg vanskelig, men å ta i bruk bygningene har vist seg å være strategisk steg i kampen bevaring.

BEVART: På 1970-tallet ble Gamle Stavanger reddet etter en lengre dragkamp. FOTO: WIKIMEDIA

Byantikvar i Oslo, Janne Wilberg, mener riktig at en god aksjonsform for bybevaring også inneholder et element av psykologi.

– Historien har vist at det viktigste er at aksjonistene utviser utholdenhet. De må også være gode på alliansebygging på tvers, sier Wilberg og utdyper:

– I tillegg til å gi politikerne korrekt informasjon, slik at de ser hvor dårlige beslutningene deres er, må vi huske at politikere også har onkler og tanter som kan påvirke dem. I noen tilfeller teller psykologi mer enn logikk, sier Wilberg og ler.

– Har alltid rett

I flere tilfeller har man altså sett at langvarige kamper for bevaring av enkeltbygg og bydeler til slutt vinner fram. Byantikvaren mener man i kampen om Y-blokka bør skule til denne historien. – Det er fristende å si at antikvaren har alltid har rett, sier byantikvar Hanne Windsholdt i Stavanger.

Hun mener historien viser at man for mange ganger har forstått verdien av et bygg eller et område for seint.

– Bare tenk på alle stavkirkene som man mente var for små og kummerlige. Det samme gjaldt trehusene i byer som Stavanger og Bergen. De ble sett på som ubrukelige og gammeldagse – nå er de attraksjoner. Windsholt legger til:

– Det samme vil skje med Y-blokka, nøkkelen er at det finnes nok bremseklosser i systemet til at vi rekker å innse det før det er for seint.

For å spare innbyggerne for vind, vær og kjedsomhet, bygget Gjesdal kommune busskur med lysende husker og trådløst nett.

Busstopp-galskap i Gjesdal

STOPP EN HAL: Ålgård utenfor Stavanger har brukt 3 millioner kroner på «Norges fineste busstopp». Lørdag 22. juni ble det åpnet med kake og tale av ordfører Frode Fjeldbø. Grethe Skundberg fra busselskapet Kolombus sto klar med saksa.

Gjesdal kommune ville bygge «Norges fineste busstopp». Prislappen var på tre millioner kroner og en illsint befolkning – på Facebook i alle fall.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene