Ikke engang kona vet hva Bernt Aardal stemmer. I år vet han det heller ikke selv.

Valgets kval

MED BLOMSTER: Bernt Aardal har snakket om følelser i Arendal kino.

Bernt skal snakke om følelser.

Louvre, Guggenheim, Tate – over hele verden er det protester mot rikfolks donasjoner til kunstmuseer:

Kunstdonorer i hardt vær

VÅT PROTEST: I juli vasset den amerikanske kunstfotografen Nan Goldin ut i fontenen utenfor Louvre i Paris i protest mot den superrike amerikanske Sackler-familiens donasjoner til museet. FOTO: DENIS ALLARD

Det internasjonale kunstfeltet er i ferd med å kutte sine bånd til rike filantroper. Det nye begrepet er «giftige donasjoner».

Tidligere i sommer, nærmere bestemt mandag 1. juli, vasset en eldre, rødhåret dame i fontenen foran Louvre-museet i Paris. Hun var omkranset av representanter fra aktivistgruppa Pain med plakater hvor det blant annet sto «Shame on Sackler».

Kvinnen i fontenen var ingen ringere enn den amerikanske kunstfotografen Nan Goldin. Opptrinnet utenfor Louvre-museet inngår i en kampanje som Goldin har gående mot den superrike amerikanske Sackler-familien, som er kjent for sine mange sjenerøse donasjoner til kulturinstitusjoner. Blant dem finner vi nevnte Louvre, som også har oppkalt en egen fløy i museet etter sin filantropiske velgjører.

Det siste året har museer og gallerier som mottar penger fra Sackler-familien, havnet i hardt vær. Flere store og anerkjente kulturinstitusjoner har kuttet båndene til den velstående familien.

På lista finner vi blant annet New York Academy of Arts and Sciences, The National Portrait Gallery, The Metropolitan Museum of Art, Guggenheim-museet, Tate-museene og The South London Gallery.

Denne uka ble det også kjent at The London Library frasier seg penger fra Sackler-familien. Det amerikanske magasinet Forbes skriver at biblioteket dropper et planlagt restaureringsprosjekt til flere millioner kroner som en følge av dette.

Sjekker i retur

Opphavet til kontroversene ligger i Sackler-familiens lukrative farmasigeskjeft. De står nemlig bak selskapet Purdue Pharma, og en av de store salgssuksessene til denne bedriften er legemiddelet Oxycontin. Det er et kraftig smertestillende medikament, laget av et morfinliknende preparat, derfor svært vanedannende. Oxycontin har også fått mye av skylda for opioidepidemien som har rammet USA de siste årene. Tall fra amerikanske helsemyndigheter viser at nærmere 70.000 mennesker døde av overdose i USA i 2018. Og Purdue Pharma er blitt gjenstand for et stort antall søksmål.

Kunstneren Nan Goldin har på sin side dratt dette fra rettsvesenet og inn i kunstverdenen. I løpet av det siste året har hun gjennomført en rekke målrettede aksjoner for å få kunstinstitusjoner til å droppe samarbeidet med Sackler-familien. For Goldin har dette korstoget også en personlig dimensjon, siden kunstneren selv skal ha utviklet avhengighet etter å ha brukt et reseptbelagt opioid.

Og nå har altså flere anerkjente kunstinstitusjoner sendt sjekkene som er utstedt av Sackler-familien, i retur.

En plass i himmelen

TÅREGASS: Whitney-museets nestformann Warren B. Kanders måtte i sommer trekke seg etter omfattende protester mot hans eierskap i et firma som produserer politiutstyr og tåregassgranater. FOTO: ANDREW LICHTENSTEIN, CORBIS/GETTY

Ted Lechterman er politisk filosof ved Goethe-universitetet i Frankfurt og har filantropisk etikk som forskningsfelt.

Han tror motstanden mot mektige kunstdonorer må tolkes i lys av metoo-kampanjen, som så dagens lys i 2017.

– Jeg ser på dette som en større trend i offentligheten til å avdekke forbindelser mellom atferden til maktpersoner og sosial urettferdighet. Men jeg tviler på at oppmerksomheten som enkelte av de filantropiske donasjonene nå får, vil føre til at mottakere vil begynne å kontrollere den moralske karakteren til sine velgjørere eller undersøke hvor formuen deres kommer fra, sier Lechterman.

– Er det slik at privatpersoner og bedrifter donerer penger til kulturinstitusjoner for å legitimere sine uetiske forretninger?

– Det er ikke så lett å vurdere en filantrops intensjoner fra utsida. For eksempel har Sackler-familien donert penger helt siden 1970-tallet, og det var lenge før den mye omtalte opioidkrisa inntraff. Man kan fint argumentere for at Sackler-familiens seinere donasjoner inngår i en lang tradisjon, sier Lechterman.

– Og det ville være overraskende hvis noen av donasjonene som den siste tida er blitt gjenstand for kritikk, skulle være initiert av underliggende motiver.

Lechterman påpeker samtidig at gavmildhet er en velkjent måte å kompensere for ymse udåder.

– Gjennom filantropi kan man ta denne praksisen til nye høyder, og velgjørere med brokete fortid blir ofte mistenkt for å donere på feil grunnlag, i et forsøk på å kjøpe seg en plass i himmelen.

– Boikott sitter langt inne

Her hjemme har det den siste tida vært mye snakk om samarbeidet mellom den velstående Fredriksen-familien og Nasjonalmuseet. Debatten har imidlertid kretset rundt innholdet i selve samarbeidsavtalen – og ikke rundt Fredriksen-familiens eventuelle motiver, eller hvordan de har bygget opp sin milliardformue.

«Mange velgjørere med brokete fortid blir mistenkt for å donere på feil grunnlag»

— TED LECHTERMAN, POLITISK FILOSOF

Anne-Britt Gran er professor ved BI og har blant annet forsket på private bedrifters sponsing av kulturbransjen. Hun påpeker at USA og Norge er to helt forskjellige verdener når det kommer til filantropisk virksomhet.

– I USA forventer man at milliardærene gir noe tilbake til samfunnet, og mange av store kulturinstitusjonene i landet er helt avhengige av bidrag fra private velgjørere. I Norge er det som kjent offentlige penger som holder liv i kulturen.

Derfor mener Gran det er lite trolig at donorkritikken, som nå er utbredt i USA og England, vil spre seg til Norge.

– Vi har jo sett liknende tendenser, blant annet kritikken av Statoil-stipendene som ble delt ut under Bylarm.

I flere år delte Statoil ut stipender på én million kroner under den norske musikkfestivalen. I 2013 trakk oljeselskapet seg fra samarbeidet etter at flere artister hadde takket nei til pengene.

– Det kan nok hende at mange i kulturfeltet vil betakke seg for å motta penger fra bedrifter som skader klimaet framover. Samtidig er den norske kultursektoren i en presset situasjon økonomisk, så jeg tror det vil sitte langt inne for mange aktører å si nei til sponsorpenger.

Hun påpeker også at gaver ikke er frie for interesser og at relasjonen mellom sponsor og kulturinstitusjon er asymmetrisk.

– Pengene er mye viktigere for kulturinstitusjonen enn gjenytelsene er for sponsoren. Det gjør kulturinstitusjonen til den svake part både i forhandlingene og kontraktsarbeidet, sier hun.

Trakk seg fra biennale

Kri­tikk av do­na­sjo­ner:

  • Det siste året har det internasjonalt vært rettet sterk kritikk mot pengegaver fra enkelte filantroper.
  • Kunstneren Nan Goldin har vakt stor oppmerksomhet med sin kampanje mot den amerikanske Sackler-familien.
  • Sackler-familien står bak farmasiselskapet Purdue Pharma og medikamentet Oxycontin. Medikamentet er blitt satt i sammenheng med opioid-krisa som har rammet USA.
  • Det siste året har flere anerkjente kunstinstitusjoner, som The Metropolitan Museum of Art i New York og The National Portrait Gallery i London, valgt å kutte båndene til Sackler-familien.
  • For noen uker siden valgte også Louvre-museet i Paris å ta Sackler-navnet ned fra veggene.

Det er for øvrig ikke bare Sackler-familien som har merket presset fra kunstfeltet det siste året. Den amerikanske millionæren Warren B. Kanders har tjent gode penger på et selskap som heter Safariland. Bak det tilforlatelige navnet finner vi en virksomhet som gjennom tre tiår har forsynt både private sikkerhetsselskaper og nasjoner som USA, Tyrkia og Israel med politiutstyr og forsvarsmateriell.

Safariland er blant annet kjent for sine effektive tåregassgranater av typen Triple Chaser. De som deltok under Black Lives Matters-aksjonene i Ferguson og Gezi Park-opprøret i Istanbul, er blant dem som har fått stifte nærmere bekjentskap med dette Safariland-produktet.

Warren B. Kanders eier også en del av selskapet med det utvetydige navnet Sierra Bullets. En aktivistgruppe med navnet Forensic Architecture mener å kunne dokumentere at israelske skarpskyttere har ladet sine geværer med patroner av merket Matchking og brukt dem mot sivile på Gazastripen. Kanders investerer ikke bare sine penger i kuler og tåregassgranater; han er også svært opptatt av kunst og var fram til juli i år nestleder for styret ved det kjente kunstmuseet Whitney i New York.

I fjor begynte imidlertid flere å sette spørsmålstegn ved Kanders forretninger.

Blant annet hadde Aksjonsgruppa Decolonize This Place avholdt flere demonstrasjoner mot Safariland og Kanders. Og i våres ble det offentliggjort et brev med tittelen «Kanders må gå av», som var undertegnet av over 100 framtredende teoretikere, kuratorer og kunstnere. Åtte kunstnere valgte også å trekke seg fra sommerens Whitney-biennale.

Kanders forsøkte å imøtegå kritikken i et åpent brev, hvor han blant annet påpekte at det ikke er Safariland som avgjør når og hvor selskapets produkter skal benyttes. Det hjalp lite.

Etter ni måneder med protester og kritisk søkelys på Kanders forretningsvirksomhet, tok han hatten sin og gikk i slutten av juli.

Enkelte mener at årsaken til at ikke Kanders måtte gå fra vervet sitt tidligere, sannsynligvis bunner i økonomi. Danske Weekendavisen skriver at Whitney-museet, som de fleste andre museer i USA, er dypt avhengige av donasjoner fra rike familier og bedrifter. Avisa anslår at denne typen donasjoner utgjør mellom 30 og 50 prosent av inntektene til amerikanske museer.

Kontroversene rundt Warren B. Kanders og Sackler-familien synes altså å være symptom på en tendens som nå brer om seg i det internasjonale kunstfeltet.

Stadig oftere blir det vanlig å se begreper som «giftige donasjoner» og «giftig filantropi» i omtalen av donasjoner som tilfaller kunstinstitusjoner.

«Giftig filantropi» spres

«Jeg tror det vil sitte langt inne for mange norske aktører å si nei til sponsorpenger»

— ANNE-BRITT GRAN, KULTURFORSKER

Det er heller ikke bare et amerikansk fenomen. I Londons storslåtte grøntanlegg Hyde Park og Kensington Gardens ligger kunstinstitusjonen Serpetine Galleries.

Fram til i sommer ble galleriet styrt av direktøren Yana Peel. Men i juni måtte hun trekke seg fra stillingen etter at det ble avslørt at firmaet til ektemannen hennes hadde forbindelser til et israelsk cybertech-firma, som ifølge avisa The Guardian utvikler spionvare.

I den britiske hovedstaden har også ei aksjonsgruppe med kjente kunstnere som Anthony Gormley og Anish Kapoor i spissen krevd at The National Portrait Gallery frasier seg alle pengegaver fra oljeselskapet BP, som de mener bidrar til global oppvarming gjennom sin virksomhet.

«Kunst handler om å skape en plattform for ei bærekraftig framtid, og det er tydelig at BP ikke ser på dette som sin oppgave», sa Antony Gormley til BBC tidligere i sommer.

Gormley fikk svar på tiltale av landsmannen og kollegaen Jeremy Deller. I et intervju med avisa The New York Times sa han at han langt fra var sikker på om kunstinstitusjoner burde avvise sponsorpenger fra BP.

«Aktivistene bør snarere gå direkte etter oljeselskapene», sa Deller til avisa.

Aksjonen førte fram

Filantropiekspert Ted Lechterman har derimot større forståelse for at kunstnere angriper gallerier og museer.

– Siden de har tette bånd til kunstverdenen, har de også et komparativt fortrinn når kommer til å påvirke betingelsene i dette feltet, sier han og viser til at det er vanskelig for dem å ha noen innflytelse over selskaper som Purdue Pharma og BP.

– Man kunne kanskje hevdet at kritikken var feilslått dersom aktivistene hadde stor innflytelse over private selskaper, og likevel valgte å rette kritikken mot kunstinstitusjoner. Men slik er det jo ikke, sier Lechterman.

Mye tyder også på at aktivister som Nan Goldin ikke bare treffer et ømt punkt med sin kritikk, men at den også har en viss effekt. Noen uker etter at Goldin hadde holdt sin markering utenfor Louvre i sommer, fjernet museet Sackler-navnet fra veggene.

Kilder: Weekendavisen, Art News, Forbes, Business Insider, BBC, The Guardian, The New York Times, The Art Newspaper, Hyperallergic.

Aller-familien tok ut 44 millioner kroner i lønn i fjorDagbladet leverte 84 millioner kroner i utbytte til eierne

Casher inn på Dagbladet

FAMILY BUSINESS: Erik, Katinka og Bettina Aller (Bettina ytterst til høyre) er arvinger etter Aller-grunnlegger Carl Julius Aller. Her er de sammen med Bodil Ericsson Torp (ytterst til venstre), sjef for Aller i Sverige, på Elle-gallaen i Stockholm i fjor vinter. FOTO: KARIN TÖRNBLOM, © NTB SCANPIX

Selv om det gikk dårlig for det danske mediekonsernet Aller i fjor, tok arvingene Bettina, Katinka og Erik Aller ut 44 millioner kroner i lønn. Dagbladet i Norge bidro sterkt til at konsernet ikke gikk med underskudd.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene