Opp og ut: I takt med at Jenny Hval opplever et stadig større gjennomslag, vil hun omdefinere hvordan vi snakker sammen.

Jennys valg

MAKTBALANSE: For Jenny Hval er platene hennes en annen type kommunikasjon enn interaksjonene ellers i samfunnet. En anledning til å søke fellesskap og finne nye ekspansive rom for empati.

Ute med nok en kritikerrost skive, som nå skal framføres på flere europeiske scener, og likevel regner ikke Jenny Hval seg lenger seg som musiker.

«Hvem av disse damene er egentlig Jenny?» Spørsmålet hviskes fram av én av de relativt uniformerte skikkelsene som beveger seg mellom instrumenter og installasjoner. På den ene siden er det bord, pads og synther. På den andre siden av synthene er et telt. Foran på scenekanten er det sand. Det hersker tilsynelatende forvirring, inntil det blir lyd. Etter hvert også bilder på storskjermen bak. Noen ganger stillbilder. For det meste liveopptak. Av munner i bevegelse. Det leses. Det synges. Det spilles. Det holdes hender. Bygges og rives i sand. Det skal også danses, i et høydepunkt skyggedanses det i motlyset for et håndholdt kamera. Ordene faller i takt og utakt med sangen over skjermen.

Det var dette publikum ble presentert da Jenny Hval for tre fulle Black Box-saler på årets Ultima-festival framførte stykket «The Practice of Love». Som også er navnet på albumet hun slapp en uke tidligere, midt i september. Et album som befester posisjonen som internasjonalt bejublet avantpop-kunstner, blant annet gjennom nok en «Best New Music»-anmeldelse hos toneangivende Pitchfork, i en platehøst der hun i november innehar den prestisjefylte rollen som medkurator for den sjangerkryssende Le Guess Who?-festivalen i Utrecht.

«The Practice of Love» startet som de fleste platesvangerskap gjerne gjør for Jenny Hval. Hun og den faste makkeren Lasse Marhaug bestemte først datoen for albumslipp, og deretter fikk de på plass august 2018 som oppstartstid for studiojobbing.

– Så kalenderorientert er det faktisk. Og vi trodde vi egentlig visste hva vi skulle gjøre. Jeg hadde skrevet en del halvveis ferdige ting til mitt forrige album «Blood Bitch», men som ikke passet inn der. Dette tok vi så fram igjen og i to måneder jobbet vi med det.

I løpet av de samme to månedene hadde hun imidlertid begynt å skrive på helt andre ting, i tillegg til at de jobbet med musikken til Ingrid Fiksdal kritikerprisvinnende danseforestilling «Deep Field», som hadde premiere i november 2018.

– Det ble en haug med materiale. Det som til slutt ble plata, er resultatet av at jeg gikk hjem fra studio og jobbet der med ting alene, basert på det vi hadde samarbeidet om på dagtid – men som egentlig ikke ble noe av. Det var en voldsom prosess, med trippelt arbeid oppå hverandre.

Om det å gjøre «The Practice of Love» som performance, som altså hadde sin premiere under Ultima og er måten hun «turnerer» årets album, forteller hun at musikken er basisen. Alt de gjør i stykket er basert på ideen om hva det å spille sammen er. Og lyd er utgangspunktet for «The Practice of Love» og låtene der. Likevel hevder Jenny Hval at hun ikke lenger er musiker i tradisjonell forstand. Ja, i løpet av samtalen vår skal hun sågar si at hun ikke lenger kan spille. Det har hun lagt fra seg, og teknikken er nå glemt.

FESTIVALPLAKATEN: Og dens indre strukturer.

– Å ikke være musiker betyr bare at man ikke definerer seg ut fra et håndverk. Jeg har aldri vært motivert av å være flink til å spille et instrument, og jeg er heller ikke enig i hvordan det å være musiker defineres. Så er det selvsagt en slags pønkeholdning når jeg sier jeg ikke vil fanges av denne rollen.

«The Practice of Love» er samtidig en plate der tekst er framtredende. Og med unntak av én samtale, er alle ordene som leses opp på albumet Hvals egne – men gjort slik at bidragsyterne bidrar mye med sin lesing. Noe som, selv om det kan likne, ikke må forveksles med en «spoken word»-framføring.

– Dét er en egen poesisjanger, som i denne sammenhengen ikke er passende. For meg er en rolig opplesing et kjempesterkt uttrykk, et kunstnerisk bidrag selv om oppleseren selv ikke har skrevet teksten.

Hun beskriver det å lytte til disse innspillingene som veldig inspirerende.

– De ble en del av produksjonen, og viklet seg inn på måter jeg på forhånd ikke hadde trodd. Kall det gjerne en en slags remikssituasjon. Dermed ble det til slutt sånn at jeg endte opp som produsent av skiva. Som også var litt fint. Både fordi låtene ble laget med tanke på de leste tekststykkene, og fordi jeg ville vise hvordan de ble til og derfor verken ville endre eller finpusse. Jeg ville ha fram sårbarheten som ligger i å bruke for eksempel demo-trommene så mye.

Jenny Hval var også sin egen produsent på «Medea» (2008). På de fleste andre utgivelsene sine er hun medprodusent, en stillingsbeskrivelse som nå tilfalt Lasse Marhaug.

    Jenny Hval

  • Artist, komponist, produsent, forfatter og performancekunstner (f. 1980). Albumdebuterte under navnet Rockettothesky i 2006.
  • Fra 2010 har hun gitt ut musikk under eget navn. I 2009 kom debutromanen, hennes tredje roman ble utgitt i 2018. Har deltatt på flere samarbeidsprosjekter, og gitt ut tre ep-er, én med duoen Lost Girls.
  • Mottok Åpen klasse-Spellemann for «Meshes of Voice» gitt ut med Susanna Wallumrød i 2014, mens hun for «Blood Bitch» (2016) ble tildelt Nordic Music Prize. 13. september kom «The Practice of Love» (Sacred Bones Records).

– Det er fordi vi hadde så mange samtaler underveis, og han var delprodusent på mye av det som ikke ble noe av. Som jo også er en del av prosessen, på samme måte som det er en del av prosessen bare det å være sammen. Dessuten er dette første gang du faktisk kan høre ham på en av mine skiver. Han er i bakgrunnen på tittelsporet. Seier for meg, hehe.

Denne omstendelige veien fram til ferdig plate var likevel langt unna hva hun vil kalle strevsom. Snarere tvert imot. Slitet, i den grad hennes artistvirke byr på slikt, det er å finne ute på veien.

– Å være på turné er ti ganger mer slitsomt. Og dagene kjennes ti ganger lengre, og i virkeligheten er de ti ganger lengre enn det igjen, sukker hun, før hun legger til at hun må komme seg ut av landet for å klare seg som kunstner, og at hun dessuten aldri har vært interessert i å bare være i Norge.

Uttrykket hennes er stort sett på engelsk og det ville vært unaturlig å fortsette med musikken bare i Norge, i norsk kontekst. Samtidig forsøker hun å trappe ned på reisingen, både av klimahensyn, men også fordi egen helse og kreativitet må ivaretas.

– Dette handler om å tørre å trappe ned på en måte som er bærekraftig kunstnerisk. Turnering må ikke ta livet av folk. Musikkbransjen må gjøre det mulig for kunstnere å være med uten å være superstjerner eller under 28 år. Kanskje finnes det andre måter å bringe musikk ut på? Det er i hvert fall en fin prosess å være i, denne med å gjøre en del mindre. Uten at min måte er en oppfordring til etterfølgelse. Og det må jo sies at jeg fortsatt flyr og reiser, selv om jeg har trappet ned til en femtedel av hva det var.

Det å ha arbeidet seg opp til å være blant de heldige som faktisk blir hørt, og får oppmerksomhet både ute og hjemme, er noe hun ikke helt har blitt vant til. Hun har også noen refleksjoner om den potensielle maktposisjonen dette gir henne.

– Det er en grunn til at jeg sitter her og snakker med deg nå. Og jeg synes ikke det er så veldig enkelt. Jeg hadde nok tjent mer på å arbeide hjemme med rolige prosjekter, eller hatt jobb. Men du får en stemme.

Denne stemmen hun blir til del, opplever hun som en blandet fornøyelse. For eksempel kan det gjøre at hun løftes fram som den eneste som representerer – slik at andres arbeid ikke får den krediteringen de hadde fortjent, også sett i sammenheng med hennes eget uttrykk.

«Musikkbransjen må gjøre det mulig for kunstnere å være med uten å være superstjerner eller under 28 år.»

– Man er jo alltid del av en serie stemmer. Enten det er et lokalsamfunn, en generasjon, eller andre kunstdisipliner som kan ha inspirert uttrykket. Det er derfor en fare for at man blir tatt til inntekt for andres arbeid, fordi man blir hørt i større grad enn dem. Samtidig er det jo ikke snakk om noen voldsom makt. Hvor mye makt kan du egentlig få når det er snakk om musikk, liksom, spør hun retorisk, og viser til at hun ikke blir anmeldt i de største avisene.

Innflytelse og et eget utstillingsrom for flere enn seg selv har hun før øvrig utvilsomt under den nederlandske festivalen Le Guess Who?, der altså Hval er kurator for sin egen del av programmet. En oppgave tidligere gitt til navn som Wilco, Savages, Sunn O))), Devendra Banhart og Shabaka Hutchings. Under Jenny Hvals «fane» på årets festivalprogram finner man, i tillegg til hennes «The Practice of Love», blant annet norske artister som post- og frirockbandet Moon Relay, støy- og improkunstneren Lasse Marhaug, enkvinnesorkesteret Vilde Tuv og DNA? AND?, sistnevnte et Oslo-basert kollektiv bestående av barn og ungdom med Downs syndrom eller psykiske utviklingshemminger som spiller improvisert musikk sammen med profesjonelle musikere.

– Jeg sendte en lang liste med forslag til festivalen. Det ble mange navn, jeg ville at det skulle være kunstnere som kunne få gjøre sine egne ting. Festivalen gjorde alt det praktiske med utvalget. Mine ideer ble lyttet til, også mine understrekinger av hvilke navn jeg mente var veldig viktige. Men det var også mange jeg mente var nesten like viktige som de overså.

For selv om hun karakteriserer dette som en gledelig oppgave, hadde hun også motforestillinger til forespørselen om å være kurator. Hennes generelle skepsis mot det hun kaller festivalveldet slo inn. Hun ble engstelig for om hun kunne stå inne for hvordan festivalen ville behandle de andre kunstnerne, både økonomisk og på andre måter. Posisjonen skremte henne rett og slett.

– Jeg sier for eksempel alltid nei til å lage mikser. Jeg er ikke glad i å ha den makten. Også derfor var jeg veldig skeptisk da de spurte. Men jeg liker festivalen og hvordan de tenker der – uten at dette er en retning jeg har lyst til å gå i. Jeg liker ikke det å forvalte andre på den måten.

En del av forvaltningen skjer også på selve festivalplakaten. Akkurat på The Guess Who? er hun fornøyd med den likeverdige strukturen. Men Jenny Hval liker ikke festivalplakater generelt, og det blir ikke bedre av å ha sitt eget navn på dem.

– Når du er plassert på en plakat, blir du en del av det synlige hierarkiet i festivalbransjen. Det er jo en påminnelse om at jeg er en del av systemet, at jeg er innafor på en viss måte. Det er begrenset hvor glad jeg kan bli av det.

Under Le Guess Who? i Utrecht inntar Jenny Hval og «The Practice of Love» den store salen i teateret Stadsschouwburg lørdag 9. november. Fram mot jul er det festivalframføringer i Huddersfield, Katowice, Hamburg og Stavanger. I februar er hun i Berlin og i april venter turnering i Nord-Amerika.

Før og nå: Det er et hårete mål å holde sammen som band for alltid, men disse hårete typene ser ut til å klare nettopp det.

Holder det ekte

TIDLIG OG SENT: To tapninger av Real Ones foran Den Nationale Scene, hvor de kommende søndag gjør to konsertforestillinger. FOTO: BANDET

Det tok 25 år før Real Ones endelig omfavnet navnet sitt. «Endelig synes vi at det har blitt kult. Det er ekte liksom!»

Du kan bla til neste sideBla med piltastene