Dirigentens løft: Sjeldent nordisk forsøk på å temme symfoni-sjangeren.

Svensk symfonisk kunst

STORHETER: Svenske Wilhelm Stenhammar og finske Jean Sibelius utenfor Konserthuset på Heden i Göteborg – enten i 1911, 1915 eller 1923 (?).FOTO: GOS/Wikimedia Commons
Stenhammar

Stenhammar

«Symphony No. 2, Serenade»

Gothenburg Symphony, Herbert Blomstedt (dir.)

La-la land: Sondre Lerches musikerhilsen fra L.A., akkompagnert av Morten Harkets 1995-hit om en ung kvinne på felgen i samme by.

Et slags julekort

HOLLYWOOD BOULEVARD: Vinter i Hollywood var visst ikke bare en metafor i den purunge Lerches karriere. I virkeligheten blir det ganske kaldt om natten der borte, og overalt er der vakre, desillusjonerte mennesker på terskelen til enten toppen eller stupet.FOTO: WIKIMEDIA COMMONS/DAVIDE D’AMICO

Hollywood-innflytter Sondre Lerche er nå tett på stedene og skjebnene fra Morten Harkets «A Kind of Christmas Card».

Det er nesten desember og den 87. juleparaden sørger for å stenge av ti kvartaler mellom Sunset og Hollywood Boulevard, mens foreldre med medbrakte barn og feltstoler sitter tett langs de vanligvis så aggressivt trafikkerte bulevardene. Nå koser vi oss. Forhenværende tv-stjerner fra serier som «Knight Rider», «The A-Team» og «Magnum P.I.» vinker fra sine like kjente kjøretøy, og jeg prøver å telle antall politifolk som strutter rundt omkring i kulissene i underholdningens navn. Allerede i natt er moroa over, og hverdagen tilbake for hardt pressede småbarnsfamilier. Og for de hjemløse, som også har måttet vike for den forbigående folkefesten. De rekordmange uteliggerne preger i stadig større grad Los Angeles. Aller mest nådeløst downtown, i Skid Row midt i sentrum, der minst 4300 hjemløse til enhver tid oppholder seg, men også meget synlig og tilspisset her i Hollywood, i området rundt Vine og Sunset. Noen av dem holder til i telt på gaten bare et steinkast fra den bortgjemte, nær 100 år gamle bungalowen jeg nettopp har flyttet inn i – etter nesten 13 år i New York og Brooklyn.

Da jeg var 14 og på mitt aller mest pretensiøse, og – tilfeldig eller ei – mest Morten Harket-inspirerte, skrev jeg en låt jeg kalte «Hollywood Winter». Den tok, i svært vage, fortrinnsvis fremmedord-aktige vendinger, for seg kontrastene mellom skinnende, striglede, falske fasader, og bunnløse skyggesider. Anklagen min rettet jeg mot Hollywood. Jeg var selvfølgelig ikke den første til å velge Hollywood som åpenbar metafor for overflatiske gleder og triste skjebner, og heller ikke den eneste til å tyne dette stedet uten faktisk å ha vært der, eller i USA for øvrig. Men både begrepet og det geografiske Hollywood er allemannseie. Dessuten hadde min helt Morten Harket akkurat brukt Los Angeles som kulisse i et nøkkelspor på hans sologjennombrudd «Wild Seed» (1995), og slik spisset ørene mine for ting som skjedde og kanskje kunne finne sted der.

Det kan hende at «Wild Seed» er den viktigste platen i mitt liv. Men den gedigne kommersielle suksessen i Norge til tross, kan det virke som både albumet og singelperlen «A Kind of Christmas Card» med tiden har gått litt i glemmeboken. Kanskje ting hadde vært annerledes om Harkets norskspråklige oppfølgerplate «Vogts Villa» (som jeg selvsagt også hadde et meget svakt hjerte for etter slippet i 1996) ikke hadde kommet og gått så nådeløst raskt og uvelkomment, eller om Harket hadde fått dyrket solokarrieren og samarbeidet med poet Håvard Rem uten å hele tiden bli forstyrret av disse stadig tilbakevendende a-ha-comebackene? Eller kanskje det inspirerte blinkskuddet «A Kind of Christmas Card» er for utypisk Harket til å bli en del av de brede linjene i hans musikalske fortelling?

Dessuten var den overveldende poptimismen vi ser i dag totalt fraværende blant datidens strenge norske musikkpoliti, som enda så på Harket som selve midtstrøms-motsatsen til alt de elsket og hyllet av mer alternativt orientert musikk, enten det var triphop, britpop eller mer alt-rootsy greier fra USA.

STORESLEM: Spellemann-vinnerne Rem og Harket med Knut Borge under prisutdelingen februar 1996. FOTO: MORTEN HOLM/NTB SCANPIX

«A Kind of Christmas Card» funket imidlertid som faen da jeg spilte og sang den gang på gang for mine nye klassekamerater på første klassetur, høsten 1995, rett etter at ungdomsskolen hadde tatt til. Flere år med klassiske gitartimer uten å greie å lære så mye som en note hadde nesten tatt knekken på meg. Timingen var med andre ord perfekt da Morten, etter ett års pause fra offentligheten, frigjort fra byrden a-ha, dukket opp igjen på tv og i avisene, nå konstant klimprende på en kassegitar, slik bare genuine nybegynnere er. Nå var vi omsider på samme frekvens.

I intervjuer snakket han om å ha kommet ut på andre siden, som låtskriver. Så der var vi, sammen på den andre siden. Sangene han nå hadde skrevet var heldigvis enkle nok til at jeg kunne finne frem til grepene ved å lytte og prøve meg frem. Jeg følte jeg fikk det til. Få dager etter albumslippet 4. september 1995, en dag før jeg fylte 13, hadde jeg lært samtlige tekster og melodier. Men til å begynne med våget jeg ikke å synge foran det takknemlige publikummet jeg var velsignet med hjemme hos min mor og i festlige lag nede i byen hos min far. Det var mamma som overtalte meg til å inkludere sang i gitaropptredenene mine. Kanskje jeg burde prøve å synge litt, så folk kunne høre det jeg hørte inni meg? Jeg lukket øynene, og sang ut: All you folks back home, I’ll never tell you this.

Det som kom ut var lyden av en kvisete 13-åring som prøvde å høres (og se) ut som Morten Harket. Det skulle vise seg å ta mange år å riste av seg Mortens mange fascinerende fakter, både vokalt og gestikulativt. Men «Wild Seed» er platen som lærte meg å lytte og som lærte meg å synge. For dette er jeg evig takknemlig overfor Morten, mamma og alle som hørte på da jeg sang «A Kind of Christmas Card» og albumets tredjespor, «Half in Love Half in Hate», under min aller første betalte spillejobb: 17. mai 1996 på Festplassen i Bergen.

Det føltes som en evighet, men det var bare sju år etterpå at jeg for aller første gang steg ut av en klam minivan i Hollywood. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det var mulig å leve av å være artist, verken hjemme eller ute, men nå var jeg på min første USA-turné – og klart størst respons fikk jeg i Los Angeles. Siden den gang har jeg utrolig nok kunnet vende tilbake hit til et usedvanlig trofast og lydhørt publikum, i løpet av sikkert nærmere 30 konserter i byen. Ofte på legendariske The Troubadour, men også alene foran Elvis Costellos bortskjemte fans i Wiltern Theatre, i Hollywood Bowl med musikere fra L.A.-filharmonien, i Greek Theatre og, ikke minst, i Frank Gehry-tegnede Walt Disney Concert Hall, der jeg for første gang møtte mitt musikalske spirit animal, fenomenet Van Dyke Parks. Tolv år senere inviterte jeg ham med som gjest under en av mange lykkelige solokonserter på sagnomsuste Largo. Klubben føles nå som en hjemmebane, men på slutten av 1990-tallet var den en mytisk kulisse i mitt hode, som tilholdssted for blant andre Elliott Smith og Fiona Apple, min generasjons beste låtskrivere.

NOVEMBER 1995: Portrett av artisten som ung mann – Teatergarasjen, Bergen. FOTO: PRIVAT

Men hva var det Morten Harket gjorde i Los Angeles? Og er han alene om å uttale byens navn slik han gjør? Det emosjonelle midtpunktet på «Wild Seed» er sjettesporet «Los Angeles», et separasjonsepos der come with me rimer på room by the sea, og plutselig også på «Los Angeles», om du bare uttaler det Los Angeliiis, og akkurat det gjør Morten med glans. Det er definitivt ikke den spanske, men den noe outrerte britiske overklasseuttalen han konsekvent favoriserer. På nevnte låt løser dette alle rimproblemer sånn at Harkets mest hjerteskjærende direkte og vakre soloballade sømløst kan gå opp i all verdens overførte og spesifikke betydninger i refrenget.

Det var denne han fremførte sammen med Vertavo-kvartetten under utdelingen av Spellemannprisen for 1995, utstyrt med femdagersskjegg (minst) og fire priser i favnen. Én av de fire munnharpene var for Årets låt, en pris som selvsagt tilfalt «A Kind of Christmas Card» (som for øvrig også rimet on my knees med Los Angeliiis). Låten bar bud om at Morten Harket hadde betydelig mer på hjertet enn han hadde formulert som vokalist i a-ha, som forvalter av, først og fremst, Pål Waaktaars engstelse og tristesse.

«A Kind of Christmas Card» er som et skattekart av ladde locations for sangens protagonist, som på overflaten bare er nok en twentysomething i ferd med å kjøre drømmen i grøfta. Mest sannsynlig fra en småby langt borte fra L.A., som så mange andre gutter og jenter som de siste hundre årene har søkt lykken i Hollywood, og i stedet har havnet på en eller annen variant av skråplanet i en allerede skrå by. Historien bak teksten skrevet av Håvard Rem stammer visstnok fra en beretning som kom Harket og Rem for øret da de var på skrivetur i Los Angeles nær slutten av prosessen med «Wild Seed».

En ung, norsk kvinne fra bygda hadde ankommet byen med blåøyd håp om en karriere som filmstjerne, og raskt fått erfare at veien var betydelig kortere til pornofilmer, prostitusjon og rusavhengighet (før det norske konsulatet visstnok grep inn og satt henne på første fly hjem til Norge – ikke alle Hollywoods uheldige gjester har det privilegiet). Sangfortellingen skildrer de tristeste bivirkningene av vestlig underholdningsbransjekultur og -struktur, og var kanskje ikke det verden forventet at Harket skulle ha noe å melde om.

«Da ‘Wild Seed’ utkom var Morten Harket ganske nøyaktig like gammel som jeg er i dag. You were my age once, Morten: thirty–six!»

Det slår meg som nådeløst umulig å skulle ankomme L.A. uerfaren og forventningsfull, uten kontakter, kontanter, privilegier eller noe som helst som kan forveksles med en fot i døren. Det er kanskje derfor man nå i økende grad hører om gjennombruddene til sønner og døtre av filmstjerner, kjente musikere og velstående ledere i underholdningsbransjen. Disse har nok en lettere (og tryggere) vei mot en karriere i Hollywood, mens det blir færre og færre suksesshistorier om de som ankommer som ubeskrevne blad. Også Hollywood er etter hvert tilrettelagt for og av den ene prosenten øverst på lønns- og formuetoppen.

Derfor merker jeg daglig at stereotypien fra Harkets sang nok er virkeligere enn noen gang. Overalt ser man vakre, desillusjonerte mennesker på terskelen til enten toppen eller stupet. Det er ikke noen spøk at alle servitører i Hollywood er aspirerende superstjerner. Så kan en bare forestille seg alle andre jobber, rett under radaren, som en ung sjel i et svakt øyeblikk av desperasjon kan la seg friste til å ta – jobber som kanskje er bedre betalt enn den skammelig lave amerikanske minstelønnen som vert på Applebee’s-restaurantene, men som kan koste mer i det lange løp, eller eventuelt ubønnhørlig forandre kursen i et ungt liv.

Masochistisk utholdenhet blir fort det egentlige talentet forhåpningsfulle audition-gjengangere utvikler. For å leve på nåde i håpet om at en eller annen mektig person skal se akkurat deg i mengden av alle, forbarme seg over deg og gi deg en plattform, a vehicle, er å be om et liv i evig selvpining. Det må jo ende i gråt og tragedie, om du så skulle være blant de ytterst, ytterst få som lykkes. Oddsene er nedslående, særlig om du drar hit før du helt vet hvem du er eller hva det er du driver med.

    MORTEN HARKET

  • Sanger/frontmann i a-ha, født 1959.
  • Fra 1993 («Poetenes Evangelium») og til 2014 («Brother») har han gitt ut til sammen seks soloalbum.
  • Størst suksess hadde han med Håvard Rem-samarbeidet «Wild Seed» (1995) og platens førstesingel «A Kind of Christmas Card». Albumet toppet VG-lista i ukevis, solgte 150 000 eksemplarer og ga Harket fire Spellemann-priser.
  • Artikkelforfatter Sondre Lerche (født 1982) er sanger, gitarist og komponist med åtte studioalbum bak seg. Han har nylig bosatt seg i Los Angeles – og er svoren a-ha-fan.

Jeg føler meg ufattelig heldig som nå kan komme hit, som jeg en gang kom til New York, først og fremst for å kunne søke tilflukt i min egen boble og prosess, og samtidig kjenne en viss tilhørighet i en større musikalsk kontekst. Lenge før jeg dro noe som helst sted, eller opplevde noen som helst ytre suksess, hadde jeg vært heldig nok til å få følelsen av å bli sett og anerkjent av de mange gode kreftene jeg fikk jobbe med i min egen landsby tidlig i min karriere. Av alle mine mange privilegier er kanskje dette det største.

Da jeg i vinter bestemte meg for å flytte til Los Angeles hadde jeg absolutt ikke planlagt å bo akkurat i tjukkeste Hollywood. Men en venn av en venn i platebransjen tipset meg om en visning, og jeg skjønte ganske raskt at det var her, i en bungalow i Hollywood, at min L.A.-epoke for alvor måtte begynne. Klimaet og naturen, som aldri er langt unna, var forlokkende, og med flere kreative muligheter og miljøer i full blomstring lot jeg meg forføre da New York-vinteren var på sitt bitreste og skitneste. Mitt lille hus ligger helt i enden av et langt, smalt kalifornisk smau med ti små hus på hver side. Alle disse ble visstnok bygget i 1924 av et filmstudio som skulle huse og gi arbeidsrom til sine tilflyttende manusforfattere.

I tillegg til å skrive et nytt album, jobber jeg nå for tiden med musikk til en amerikansk film, og som manusforfatterne i 1924 sikkert gjorde, tilbringer jeg de fleste dagene i bungalowen, ved arbeidspulten, med døren åpen ut i hagen, der en pungrotte dukker opp hver eneste kveld for å finne seg en appelsin fra treet mitt. Det er ofte da det begynner å snurre seg til rent kreativt også.

I perioder uten særlig turnering har jeg som regel privilegiet av å kunne strukturere dagene som det passer meg, og jeg bruker episke løpeturer i majestetiske Griffith Park, samt enslige kinobesøk, til å bryte opp ustrukturerte og flytende arbeidsdager som ikke er formet av ytre forpliktelser eller avtaler. En gang iblant møter jeg venner eller åpner opp for nye bekjente på samme frekvens, og her er heldigvis mange. Jeg er takknemlig for at musikkmiljøet jeg vanker i er globalt og raust. Jeg kan med andre ord midt på dagen, eller sent om kvelden (visstnok ikke så lurt ifølge den hyggeligste av mange hyggelige Uber-sjåfører jeg har møtt), plutselig ta en retningsløs spasertur opp til Harkets Downtown Hollywood, ned Hollywood Boulevard, slik Morten gjør i «Christmas Card»-videoen, for å lufte hodet og strekke litt på bena.

Her kan du hvilken som helst dag se alle Hollywoods beryktede og sagnomsuste kontraster i eksplisitt vigør. Rundt meg flyter det. Turistbusser uten vindu, der Amerikas og alle andre lands respektive Ola og Kari sitter på barkrakker i en rund, avlang bar mens de blir kjørt rundt på kjendissafari og drikker frosne margaritas. En meksikansk-utseende fyr i Trump-maske synger «Guantanamera». Lukten av foreldet urin og fordervet mat er aldri langt unna. Utenfor det gedigne, opplyste Scientology Info Center teller jeg elleve uniformerte ververe som på sitt psykopatisk smørblide vis prøver å lokke forbipasserende inn i kulten via den beryktede personlighetstesten de tilbyr.

«Me» rimer på «sea», og plutselig også på «Los Angeles», om du bare uttaler det Los Angeliiis, og akkurat det gjør Morten med glans.

Spiderman og Darth Vader har lunsjpause og går forbi meg med en hotdog hver, mens jeg tekster meg selv: Husk dette øyeblikket. Og dette. Og innimellom alt: gateselgere, småbarnsfamilier på ferie, prostituerte gutter, jenter og transpersoner, hjemløse og mentalt forstyrrede stakkarer som for alt jeg vet har gått gatelangs siden guvernør Ronald Reagan på slutten av 70-tallet avviklet sykehus som tok seg av mennesker med alvorlige psykiske problemer. Og fortsatt er Roosevelt Hotel det mest legendariske old Hollywood-hotellet av dem alle, hotellet som den plagede jenta i Mortens sang nevner i kladden til sitt forsøk på et julekort.

Jeg ser for meg at Harket og Rems skrivetur til L.A. var både livlig og frigjørende i kjølvannet av a-has rekordlave standing da de slukøret kastet inn håndkleet like etter OL på Lillehammer. Det vil si, Pål jobbet visstnok med en ny plate før han oppdaget at Morten var på solokjøret og at Magne var blitt fulltids kunstner/filmmusikkomponist – hvor ble det av alle gutta?

Nå som tiden har gått og strukket seg virker det ganske absurd at bare ti år skilte «Take on Me» og «A Kind of Christmas Card», men der og da føltes også det som en evighet, som to vidt forskjellige liv. Jeg husker beruselsen over å høre Harkets første engelskspråklige singel på radioen i forkant av lanseringen 31. juli, 1995. Da var den allerede blitt anmeldt til terningkast 6 i VG. Dette var visstnok Morten Harket som du aldri hadde hørt ham før. Det var ikke en overdrivelse: så freidig, grov og intuitiv som han oppleves på «A Kind of Christmas Card» har jeg ikke hørt ham verken før eller siden. Det kan føles som om han etter 50 utmattende, streite takninger plutselig ga en god faen. Kanskje etter et par stive drinker med den grublende levemann-aktige proto-Knausgård-skikkelsen Rem?

Her fikk Norge plutselig en uventet og dynamisk duo, som virkelig virket å begeistre og inspirere hverandre i løpet av en intens bromance som fikk prege begges liv og karrierer en liten stund. Det var åpenbart at Morten de foregående ti årene hadde navigert en absurd unntakssituasjon i offentligheten, og nå brygget på et voksende opprør og ønske om å være noe mer enn bare den gudbenådede, vakre vokalisten i a-ha.

FINNE MEG SJÆL: Harket 1996. FOTO: ARNFINN MAUREN/NTB SCANPIX

Rem fremsto naturligvis mer uvøren og djevelsk anlagt enn Harket, dessuten med et betydelig større, bankende hjerte for musikknerding, rockehistorisk perspektiv og poesi, med en pokerfaced kulhet som sikkert virket befriende for Harket. Dessuten var Rem et lite halvår eldre, og inntok kanskje rollen som kul storebror overfor det kunstnerisk frustrerte, misforståtte matiné-idolet Harket.

Det var vanskelig for meg å forstå at det bare var hjemme i Norge at «A Kind of Christmas Card» ble en megahit. Det kan jo ikke utelukkende være nasjonalisme og hjemmebanefordel som i ni uker holdt den på førsteplassen av VG-lista og deretter gjorde «Wild Seed» til årets mestselgende norske utgivelse? Visstnok mente Morten at Warner internasjonalt begravde platen allerede før utgivelsen – i utlandet gikk de i alle fall for den hakket feigere låttittelen «Burning out Again (A Kind of Christmas Card)». Og i en engelsk anmeldelse av «Wild Seed» ble det nevnt noe nedsettende à la «wannabe-Sting» om vibben. Makan!

Den dag i dag føles «A Kind of Christmas Card» som en verdenshit i mine ører. Det er en låt som absolutt tåler gjenhør og definitivt fortjener oppreisning. Men Harkets mange kronglete filosofiske betraktninger har ofte gjort ham til et lett offer for misforståelser og mild latterliggjøring – og noen ganger kunne det virke som om han ba om det, som når han på singelens b-side trår til med sin versjon av Sam Cookes borgerrettighetshymne «A Change Is Gonna Come». Opp gjennom årene har også fortellerperspektivet og vokaltolkningen i «A Kind of Christmas Card» fått enkelte til å stille spørsmål ved troverdigheten i at Harket synger fra synsvinkelen til en Hollywood-hore, en rapport fra skyggesiden av livet. Som om dette skulle være noe annerledes enn alle a-ha-tekstene der Waaktaar beskriver sine skyggesider – tekster som Morten mesterlig har levd både oss og seg selv inn i.

Det er bare en måneds tid siden min kjære satte på «Wild Seed» mens vi kjørte gjennom mørket, ned fra Topanga, inn på Pacific Coast Highway langs stranden i Malibu, mot Santa Monica, og tok av på Highway 10 mot Los Angeleees. Platen hadde kanskje ikke hatt vondt av et par grove karakter-studier i tillegg til «Christmas Card», og overgangen fra dennes offensive kjellerfeeling (til Harket å være) og til den mer sterile og tidstypiske vibben av «norske sessionmusikere i Nidaros Studio» på spor nummer to, «Spanish Steps», skrevet med Torstein Flakne, føles fortsatt litt brå. Men Morten synger gjennomgående som om han virkelig har smakt grundig og intenst på hvert ord og hver vending, og ikke bare prøver å plassere tonene trygt i mål. Flere av sangene vinner på å være tematisk spesifikke på en måte Harket ikke har virket interessert i på noen av sine senere soloalbum, der verken tekst, melodi eller produksjon føles spesielt presserende, med generiske låttitler som «Do You Remember Me?», «The One You Are» og «Just Believe It».

På «Wild Seed» fremstår han både undrende, romantisk og kåt, men også nådeløs og oppriktig engasjert. Som i de to meget eksplisitte politiske appellene «Brodsky Tune» (med Paolo Vinaccia på heidundrende trommer) og «East Timor» (selv skrev jeg naturligvis særoppgave om massakrene på Øst-Timor).

Til tross for at Harket på denne tiden ikke kunne så mange akkorder, fikk han mye melodi ut av de få grepene han hadde lært seg, og det føles som det ble tatt tydelige, selvsikre valg i studio. Dette er Harkets big dick energy album. Rems tekster driver låtene fremover, og gir Harket muligheten til å synge med sult og klar adresse. Også på mer drømmende, romantiske låter som den helt hårreisende flotte, nesten minimalistiske voksen-dub-perlen «Tell Me What You See», som låter enda kulere i dag enn jeg husket. Mid-90s voksendrømmepop blir ikke bedre enn de greiene her.

På grunn av helt absurd streng aldersgrensepraksis i Bergen troppet mamma opp på politistasjonen den 27. november 1995 for å be om skriftlig tillatelse til å være min verge på Morten Harkets konsert i Teatergarasjen samme kveld. Dette var eneste mulige løsning, og jeg var mer lettet enn noen kunne forstå. Morten var på hugget og virket upåvirket av monitorer og annet rusk som kan komme mellom artist og publikum. Han var løs og ledig til seg å være. Ettersom han enda ikke hadde et gedigent, dynamisk solorepertoar å øse av, og a-ha-låter på denne tiden var et uaktuelt minefelt, mener jeg å huske at «A Kind of Christmas Card» ble fremført to ganger. Det var helt greit for alle.

Etter konserten ventet jeg en god time eller to nederst i trappeoppgangen til garderobene. Vaktene hadde nok ikke hjerte til å kaste meg ut. Tirsdag kveld var teknisk sett blitt til onsdag, og klokken var langt over ett om natten da Morten til slutt dukket opp, smilende og raus, ved toppen av trappen. Han steg slentrende ned til meg, tok meg bestemt i hånden, lyttet til min svært uredigerte babling, parerte med et par tørre eller kan hende filosofiske svar, før han signerte min selvtrykkede «A Kind of Christmas Card»-T-skjorte. Julaften kom tidlig i 1995.

Og nå er det jul igjen. Og andre tider, på så mange måter. Da «Wild Seed» utkom var Morten Harket ganske nøyaktig like gammel som jeg er i dag. You were my age once, Morten: thirty-six!

Som 13-åring fikk «A Kind of Christmas Card» meg til å se for meg, med skepsis, et sted langt der borte, og leve meg dypt inn i skissen av et menneske som definitivt finnes, nå som da, her som der hjemme. Det skulle ta noen år før jeg sluttet å finne på sanger om triste jenter på skråplanet. Men jeg kan se for meg verre utgangspunkt. Og nå sitter jeg her, i min knirkete bungalow, downtown Hollywood. Jeg skriver fortsatt sanger, de fleste bedre enn de jeg prøvde å skrive da. Og jeg prøver, som jenta i sangen gjorde, å skrive et slags julekort. Til alle der hjemme:

Ikke vær redd. Det går fint med meg. Jeg lover. God jul.

«A Kind of Chris­t­mas Card»

Tekst: Håvard Rem Musikk: Morten Harket

All you folks back home

I’ll never tell you this

You’re not supposed to know where your daughter is

There are ways of life

You never understood

It’s right here

Downtown Hollywood

It’s afternoon at Sunset Boulevard

I’ve got a stolen moment trying hard

To write a kind of, a kind of Christmas card

But I am burning out again

Tonight there is fever in my veins

Mama dear, all the love you gave

I guess there’s really nothing, nothing much to save

See this place, is as dirty as I feel myself

There are still some riches at the Roosevelt

That evening prayer, those memories

In my little bedroom, mama, on my knees

That’s where I am at

Down in Los Angeles

And I am burning out again

And I must rise above the shame

Tonight there is fever in my veins

Just think of the girl I used to be

You were my age once, mama: twenty-three

I can still hear some of the songs you used to play

From that summer of love in sixty-eight

Seems it’s turned into a winter of hate

And I am burning out again

Yes I must rise above the pain

Tonight there’ll be fever in my veins

Tonight there is fever in my veins

Første juledag ble gudfarens siste

James Brown (1933–2006)

12 år siden

Du kan bla til neste sideBla med piltastene