Hvorfor synes vi det er så skummelt at kineserne leverer avansert datateknologi? På seg selv kjenner man kanskje andre.

Hvem er redd for Huawei?

NOEN FØLGER MED: Et sikkerhetskamera henger i nærheten av hovedkontoret til den kinesiske teknologigiganten Huawei i Shenzhen. Selskapet har fått mye motvind i det siste fordi de skal ha tette bånd til det kinesiske statsapparatet. FOTO: ANDY WONG, NTB SCANPIX

Den kinesiske telecomgiganten Huawei møter motvind i mange land i Vesten. Vårt eget kobbel av statsautoriserte sporhunder med ekstremt sensitiv nese har slått alarm og advart vår minister med ansvar for den slags. Huawei kan komme til å utgjøre en trussel for Norge dersom de slipper til når det såkalte G5-nettverket skal innføres. Det kan ikke utelukkes at den statskontrollerte kinesiske bedriften vil plassere såkalte bakdører i nettet; åpninger som på sikt kan brukes til å ødelegge viktige samfunnsfunksjoner hos oss, advarer vårt PST.

Leterefusjonen er bare én del av oljepolitikken som må diskuteres. Vi må se på lønnsomhet og risiko.

Hvor havner oljepengene?

SORT GULL: Men mye av inntektene fra olja havner ikke i statskassa. FOTO: GLENN BELTZ, FLICKR

Espen Barth Eide har reist en debatt om norsk oljepolitikk, men debatten bør dreie seg om helheten, ikke bare leterefusjonen. Det er på tide med et kritisk blikk på fordelingen av risiko mellom staten og selskapene, petroleumsbeskatningen og selskapsstrukturen.

Bånn i bøtta

I Klassekampens 50-års jubileumsnummer 7. februar stilte avisa et par spørsmål til en endeløs rekke kjentfolk. Men ikke én eneste blant de hundre utvalgte var folk på gølvet eller grasrota, kanskje med unntak av Erling Folkvord. Er det de posisjonerte som skal synliggjøre venstresidas avis? Hvorfor ble ingen av de nederste spurt, de som bærer byggverket på sine skuldre?

Du kan bla til neste sideBla med piltastene