Aldri mer

I dag er det 85 år siden Norge ble hærtatt av tyske okkupasjonsstyrker. Utenriksminister Halvdan Koht avviste den tyske sendemannen Curt Bräuers krav om betingelsesløs kapitulasjon 9. april 1940. Oscarsborgs senkning av Blücher på vei inn Oslofjorden gjorde det mulig for konge, regjering og storting å flykte. På Elverum samme kveld fikk regjeringen fullmakt til å ivareta landets interesser så lenge det var krig. «Kongens nei» til å abdisere, framført i en tale fra London 8. juli, ble et avgjørende symbol for frihets- og motstandskampen de neste fem årene.

«Vi kan ikke gardere oss mot krise og krig.»

Vi kan aldri gardere oss mot kriser og krig, men landet må være mest mulig forberedt. Etter krigen ble mantraet «Aldri mer 9. april». Parolen har vært hyppig brukt, blant annet for å begrunne Nato-medlemskapet og alliansen med USA. Men å være forberedt handler først og fremst om vår egen beredskap og forsvarsvilje. Et nordisk forsvarsforbund, der de nordiske landene hadde hatt et totalforsvar av den typen Finland har opprettholdt inntil i dag, ville stått seg like bra, om ikke bedre, enn det avhengighetsforholdet vi har hatt til USA, der vi fra 1999 bygde ned territorialforsvaret til fordel for «out-of-area»-operasjoner.

Et effektivt totalforsvar, basert på verneplikt, heimevern og sivilforsvar, er avhengig av en vilje blant folk flest til å forsvare landet. Det krever en politikk for sosial og geografisk fordeling. Hvis mange hektes av velstandsutviklingen, kan totalitære krefter vinne fram. Et totalforsvar skal ta høyde for mange trusler og ulike scenarioer. 9. april 1940 var verken makthavere eller andre sikre på hvor trusselen kom fra. Da kong Haakon ble vekket av sin adjutant natta til 9. april og underrettet om at landet var i krig, spurte han: «Med hvem?» Norsk suverenitet må forsvares – uavhengig av hvor trusselen måtte komme fra. Beredskaps- og forsvarsplanene kan ikke bygges på ensidige og forterskete fiendebilder fra Pentagon og Washington – ikke minst i en tid der trusselen derfra mot vår nasjonale suverenitet framstår betydelig mer overhengende enn den fra øst. I en situasjon der krig truer, må vi langt på vei stole på egne krefter og samarbeide med andre land ut fra felles interesser – ikke ut fra svakhet som gjør at vi må avgi suverenitet til makter og politiske krefter som ikke deler våre interesser og verdier.