Ut av klisjeane hore og madonna skapte Dostojevskij eit myndig menneske.

Kjelde til visdom

Første gong eg las «Brotsverk og straff» av Fjodor Dostojevskij, eller «Raskolnikov» som ho har blitt heitande på norsk, var mens eg skreiv på hovudfagsoppgåva mi, med dårleg konsentrasjon i ein overbefolka juleferie. Likevel har eg gått omkring og trudd at eg hadde fullverdig kjennskap til denne gamle romanen om ein russisk student som gjer rovmord på ein gjerrig pantelånar og tenestejenta hennar. Særleg har eg hengt meg opp i Sonja, den spinkle tenåringen som sel sex for å skaffa mat til dei tre stesøskena sine, og sagt at Dostojevskij uttaler seg på sviktande grunnlag fordi han er for pysete til å gjennomføra den fusjonen mellom hore og madonna som han prøver seg på.

Ikkje søtt, ikkje surt, ikkje bittert – men salt. Solveig Aareskjold skriv om det ho sjølv vil i Klassekampen kvar laurdag.

Fire sjuke mennesker er blitt nødt til å selge boligen fordi de står uten inntekt:

TVUNGET PÅ BAR BAKKE

SAMMEN: Lars Stenberg og de to sønnene måtte selge leiligheten og flytte inn med broren og hans fire barn da Nav stoppet inntekten hans. Huset er 71 kvadratmeter og har to soverom. Stenberg blir slått ut bare han gjør enkle oppgaver i huset, forteller storebroren.

LIMBO: Lars måtte flytte inn hos broren. Tommy har kjøpt campingvogn. Frits Ove har blitt utredet i 20 år. Aminah måtte flytte til ny kommune.

De to siste årene har ikke legen til Lars Stenberg tatt betalt for legebesøkene. Hvis han måtte betalte, hadde han ikke hatt råd til å gå til legen. Siden juni 2017 har Stenberg ikke hatt inntekt, fordi Nav stoppet arbeidsavklaringspengene mens han fortsatt var for sjuk til å jobbe. Han måtte selge den lille leiligheten sin i februar 2018 og ta med de to sønnene sine for å bo hos broren.

Labour leter etter veien videre etter brexitLekkasjer og fløystrid preger ledervalg

Tornefull tronekamp

KANDIDAT: Keir Starmer (til venstre) ligger best an til å bli ny leder av det britiske partiet Labour. Her med avtroppende leder Jeremy Corbyn. FOTO: BEN STANSALL, AFP/NTB SCANPIX

HAVARI: Brexit senket Labour. Nå som utmeldingen har skjedd, vil partiet legge saken bak seg. Så enkelt er det ikke, tror professor Catherine Barnard.

«Sorry. Shit day.»

Meldingen kom fra en tillitsvalgt i det britiske partiet Labour, dagen etter parlamentsvalget i desember. Partiet hadde gjort sitt dårligste valg siden 1935, og ellers pratsomme kilder i partiet var stumme som østers da Klassekampen kontaktet dem.

Labour hadde blitt utradert i sine gamle kjerneområder nord i England, ofte omtalt som «The Red Wall», steder som under folkeavstemningen i 2016 stemte for britisk utmelding av EU.

Når Labour og resten av britene i dag våkner til et Storbritannia som offisielt har gått ut av EU, starter også et nytt kapittel i partiets historie.

De siste dagene har Labours håpefulle lederkandidater møtt lokallag for å be om deres støtte. I går var favoritten Keir Starmer i sin hjemby London, der han sa på et møte at skillet mellom tilhengere og motstandere av brexit nå må anses som «dødt».

– Men vi må huske våre prinsipper og fortsette å slåss for et nært forhold til Europa, sa Starmer, som er Labours brexit-talsperson.

Havarirapport lekket

Tidligere i uka var Labours sentralstyre samlet for å diskutere hva som gikk galt i valget. En intern havarikommisjon la fram en hemmelig rapport, som raskt ble lekket til pressa.

  • Mellom valget i 2017, da sosialisten Jeremy Corbyn greide å snu en nedadgående spiral til et historisk godt resultat, og fjorårets valg, hadde Labour mistet 2,6 millioner velgere, ifølge rapporten.
  • Rundt 750.000 av disse velgerne gikk til Liberaldemokratene, som har vært langt tydeligere brexit-motstandere enn Labour og Corbyn. Omtrent like mange gikk til brexit-vennlige partier, i all hovedsak De konservative. Sistnevnte tjente mest på velgerflyten på grunn av det britiske valgsystemet med enkeltmannskretser.

«Brexit stikker dypt, det handler om identitet»

CATHERINE BARNARD, PROFESSOR
  • I tillegg valgte 1,2 millioner velgere som stemte Labour i 2017, å ikke stemme ved valget to år seinere.

Rapporten slår fast at Labours håndtering av brexit hadde slått negativt ut blant mange velgere.

I motsetning til valget i 2017, gikk Labour i fjor til valg på et løfte om en ny folkeavstemning, mens Storbritannias konservative statsminister Boris Johnson lovet å få brexit unnagjort.

Havarirapporten trekker også fram at Corbyn i fire år har vært under «nådeløse angrep» fra mediene. «[D]et faktum at disse angrepene ofte enten stammet fra eller ble forsterket av noen medlemmer av Labours parlamentsgruppe, var ikke til hjelp», heter det.

«Hodet i sanden»

Mange målinger har vist at lederen var en svært upopulær statsministerkandidat blant velgerne. I pressa og sosiale medier har flere Corbyn-motstandere i partiet kommentert at rapporten derfor er et forsøk på å «reinvaske» Corbyn. Flere bruker uttrykk som at partiledelsen «stikker hodet i sanden», og at særlig deler av venstresida overdriver betydningen av Labours brexit-problemer.

I lederkampen ser sentrum- og høyrefløyen i Labour ut til å stille seg bak Keir Starmer, mens venstrefløyen har omfavnet Rebecca Long-Bailey, partiets næringspolitiske talsperson, som står Corbyn nær politisk.

Flere beskriver stemningen i partiet som bitter. På spørsmål fra Klassekampen om hvem som kan ha lekket havarirapporten, svarer en Labour-kilde fra Corbyn-fløyen: «En av de fiendtlige representantene i sentralstyret, antar jeg.»

Begynte i 2017

Catherine Barnard, professor ved University of Cambridge og ekspert på EU, forklarer at Labours dramatiske fall skyldes en kombinasjon av flere faktorer. Hun peker på at De konservative hadde begynt å gjøre det bra i det røde beltet nord i England allerede ved forrige valg i 2017, under ledelse av Theresa May.

– Det var ikke slik at disse setene gikk fra å være sterke Labour-områder til å bli Tory over natta, sier Barnard til Klassekampen.

Tory er et annet navn på De konservative.

Når det gjelder brexit, viser Barnard til at Labour langt på vei hadde blitt «storbyenes parti».

– Og vi husker at storbyene – bortsett fra Birmingham – stemte for å bli i EU. Labour måtte på en eller annen måte lage et budskap som appellerte både til «remain»- og «leave»-velgere. Til sjuende og sist viste det seg å være umulig.

Starmers sjarmoffensiv

Under Labours landsmøte i 2018 var Keir Starmer en av driverne bak linjeskiftet der partiet vedtok å åpne for en omkamp om brexit. I dag tar Starmer til orde for å se framover, og i The Guardian torsdag skriver han at ved neste valg i 2024 vil det være irrelevant å snakke om valgkretser som «leave» eller «remain»-kretser.

– Er det så enkelt?

– Nei, det er det ikke. Dette stikker dypt. Det handler om folks identitet. Identitetspolitikken har for øyeblikket erstattet det stammeaktige Labour mot Tory-skillet, sier Catherine Barnard.

– Dette er en av grunnene til at «The Red Wall» kollapset. Folk anså seg ikke lenger som Labour-velgere. De anså seg som brexit-tilhengere.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene